Prosjekt hamstrings

Jeg kan ikke så mye om styrketrening, og nå har jeg fått et treningsprogram for hamstrings som jeg kjøper ganske ukritisk. Inntil nå har jeg trent beinstyrke enten ved å løpe i tungt terreng/motbakke eller ved å løpe korte styrkedrag (10 sek) i bratt trapp/hoppbakke. Men i høst har jeg innsett at jeg må prøve noe annet.

Prosjekt hamstrings, 6 første uker

Prosjekt hamstrings, 6 første uker

Jeg kjenner hele tiden at jeg har hamstrings, i begge lårene. Det føles som om det er for høy grunnspenning der, og den har vært der i store deler av året. Unntaket var ukene etter VM, da jeg konkurrerte svært mye på alle slags distanser og underlag uten å kjenne noe som helst. En mulig forklaring på det er over 30 graders varme i alle disse konkurransene, både på O-ringen og World Games.

Jeg har nok ikke justert treningen veldig mye på grunn av hamstrings dette året, men jeg har fått en del behandlinger og i perioder gjort enkle øvelser. Jeg stod over de tre siste løpene av NORT, på grunn av en liten krampe på baksiden av låret på løp to. Droppet også en landslagssamling i høst mens det var en begynnende tendinose i semimembranosus; en av de tre musklene som utgjør hamstrings-gruppen.

Jeg velger å tro at jeg ikke kan skylde på alderen, i og med at det finnes ti år yngre landslagsløpere med lignende symptomer. Så jeg gir styrketrening et ordentlig forsøk. Programmet jeg fikk på mandag er laget av en fysioterapeut og en kraft/styrke-fagansatt ved Olympiatoppen. Hver økt inneholder øvelser med hamstring i både lang og kort stilling. Øvelsene er tøffere enn de jeg har gjort før, og programmet er både mer systematisk og omfattende enn tidligere. De to første øktene har jeg allerede hatt.

Foran kommende sesong ønsker jeg god kontinuitet i grunntreningen, og vil derfor ikke løpe noen VC-løp i vinter. Etter planen skal det gi meg god tid og nok ro til å bygge opp hamstrings. Ikke forvent skøytelår på denne jenta med det aller første, men drømmen måtte være å ikke kjenne at jeg har hamstrings.

Gjør GPS oss bedre?

Jeg er vokst opp med å tegne inn veivalg på karet med rød penn, men nå har «alle» GPS-klokker til å gjøre jobben for seg. Spørsmålet er om vi er blitt bedre o-teknisk av at analysen er digitalisert?

Min far er pensjonert mattelærer. Han har fortalt meg hvor viktig det er at barn blir trygge i hoderegning før de får kalkulator. Tilsvarende tror jeg at de unge ikke skal få GPS-klokke før de har lagt et godt grunnlag med rød penn.

For de som synes GPS-analyse er morsomt, er det selvsagt bare å kjøre på. Man kan bruke uendelig mye tid på å studere både egne og andres økter og løp, og jeg tror vel at alle timer med blikket på et kart er verdifulle. Så lenge de er et resultat av nysgjerrighet og glød, mer enn pliktoppfyllelse.

Min innvending mot overdreven GPS-bruk, er all frustrasjonen den kan skape. For min egen del er det fort gjort å henge seg opp i feil i stedet for å dyrke de gode strekkene, og følelsen jeg hadde da jeg planla og gjennomførte disse. Det er jo de strekkene jeg skal gjenskape.

Det er også blitt såre enkelt å få oversikt over andres bommer og veivalgs-blemmer. For å sitere en landslagsløper: «Etter hvert norgescupløp med storskjerm og GPS kommer det noen og forteller meg hvor dårlig veivalg jeg tok, eller at det var jo LITT av en bom du hadde der.» Kanskje er det slikt man bør tåle om man skal komme noen vei. Men jeg vil tro at utøvere på alle nivå kunne irritert seg over at andre hadde analysert løpet ditt ferdig omtrent før du var i mål. Selvtilliten til selv svært gode utøvere kan påvirkes av en tilfeldig kommentar, hvis den treffer et allerede svakt punkt.

Innendørs-o med GPS-klokke denne uka

Innendørs-o med GPS-klokke denne uka

Når jeg løper orientering på mitt beste, kan jeg tegne inn på kartet svært nøyaktig hvor jeg har løpt hele veien. Da leser jeg kartet veldig ofte, og sjekker retningen oftere enn jeg synes er nødvendig mens jeg er ute i løypa. Etter slike løp ser jeg som regel ikke på GPS-trackingen. Jeg vil ikke ødelegge den gode følelsen. Jeg har for eksempel ikke sett GPS fra VM-stafetten i år.

Til tross for en viss GPS-skepsis, har jeg denne uka opprettet digitalt kartarkiv. Foreløpig ligger to av ukas økter ute, med GPS-spor, selv om jeg mener den røde pennen kan være vel så nøyaktig. Kartarkivet finner du her.

Treningsåret 2013

AM13totalt

Side 141 i treningsdagboka (klikk for stort bilde)

Dette er det jeg har drevet med i år. Mange gode minner, oppsummert på en tørr A5-side. En rekke veldig morsomme uker og noen helt elendige, takket være sykdom og skader. Planla å trene ca 700 timer. Det ble noe der omkring til tross for ny rekord i hviledager, som kan forklares med en (for meg) spinnvill rekord i sykedager. Legger noe av skylden på sønnen min, som startet i barnehage høsten 2012 og har såkalt styrket immunforsvaret sitt der.

Andre ting som påvirket planene var en hevelse utenfor akilles i april-mai, og en stram hamstring i perioder av både vår og høst. Det koster meg ingenting å trene alternativt, men det er klart jeg har tro på at en større andel av treningen er løping.

Jeg valgte å trene hjemme i Oslo hele vinteren, med unntak av 3 uker verdenscup på New Zealand i januar. Dette likte jeg godt, da jeg synes det er enkelt å få god kontinuitet på treningen hjemme.

Tenkte å supplere med funfacts fra året som gikk, med alfabetet som tema. De som skriver tale etter den malen sliter som regel med en del bokstaver, så derfor gjør jeg det de burde gjort: Hopper over de fleste.

Antibiotikakurer: 3

Bassengøkter: 78

Dopingtester: 4

Fysioterapitimer: 21

Konkurranser: 44

Massasjetimer: 56

Nåletimer: 29

Da er det bare å glede seg til i morgen, og første dag i 2014-boka.

Etisk komité?

Takket være Drillo-saken, oppdaget jeg at Norges Fotballforbund (NFF) har en etisk komité. Denne skal gi råd til forbundsstyret og administrasjonen i NFF i saker der etikk er tema. Det slo meg at en slik komité kunne vært nyttig å ha også i vårt forbund (NOF).

Selvvalgt vei i ukjent terreng

Noe av det beste med orientering er uforutsigbarheten: Velge det du tror er raskeste vei gjennom terreng du aldri før har vært i. Forstå kartet og lese terrenget så godt at du klarer å løpe der du har planlagt – i høyest mulig fart. Det er ikke det samme hvis du har løpt der før. Ingen kan tallfeste sekunder tjent; det kan være alt fra null til svært mange. Men i mine øyne er terrengkjennskap en form for doping innenfor orientering.

Løpere i tvil

Jeg tror ikke at det er utbredt å skaffe seg dette på ulovlig vis i form av å oppsøke allerede sperrede terreng i forkant av konkurranser. Det jeg derimot ser, er at løpere er i tvil om det er riktig av dem å stille til start i terreng som er blitt sperret etter at de har bodd, trent eller konkurrert der. De siste årene har dette forekommet i Norge i forkant av både VM, VC, NM og uttaksløp til VM.

Andre etiske spørsmål

Det finnes nok andre kategorier spørsmål som også kunne vært luftet i en etisk komité. I år ble en løper diskvalifisert for henging på Hovedløpet (14-16 år). Hva bør gjøres for å forebygge dette, både blant seniorer som forbilder og blant klubblederne som er tettest på ungdommene?

Min sti er ikke renest

Når jeg etterspør en etisk komité, er det ikke fordi min sti er så ren og jeg har lyst til å rydde andres. For eksempel var jeg svært usikker på om det var riktig av meg å stille til start på mellomdistansen under VC i Holmenkollen i fjor. Jeg løp, mens Anders sto over. I ettertid skulle jeg ønske jeg var tøff nok til å gjøre som ham, selv om vi begge fikk starttillatelse fra NOF og internasjonal kontrollør. Jeg har nok sjelden hatt så dårlig samvittighet som da jeg forsto at starten var lagt til utsiktspunktet på Vettakollen. Det punktet har jeg løpt innom på trening et tresifret antall ganger. Hvordan løpet gikk er egentlig irrelevant, men det ble min dårligste mellomdistanse det året.

Slik gjør NFF det

Forbundsstyret oppnevner medlemmer og vedtar mandat. Komitéen er frittstående og uavhengig, og uttalelser og råd er ikke juridisk bindende. Saker til behandling kan initieres fra medlemmer i komitéen samt forbundets styre eller administrasjon. Les mer her: https://www.fotball.no/nff/NFF-nyheter/2012/Mandat-vedtatt/

Gull og grønne skoger

VM-gull i stafett 2013

Foto: Aapo Leiho

«Blogging er ut», har jeg lenge sagt til mannen min mens han syslet med www.andersnordberg.com. Så havnet jeg likevel på kjøret igjen.

Tidligere blogget jeg på www.amhausken.com, men de siste årene har det skjedd lite der. Jeg har ikke levd opp til min twitterprofil: «Skrivesjuk o-løper med ett barn og PhD, begge fra 2011».

Nå føler jeg meg skrivesjuk igjen. Såpass mye at jeg opprettet denne bloggen. Layout bærer preg av at jeg er mer glad i å skrive enn å flikke, men den ble omtrent slik jeg ønsket.

Jeg har tenkt å blogge oftere enn de siste årene, og sjeldnere enn fotballfrua. Mye om idrett, og litt om hva som helst. Slippe deg inn i hodet til en profesjonell o-løper og småbarnsmor.

«Gull og grønne skoger» er en tittel jeg brukte på et foredrag. Der fortalte jeg om alle hverdagene på veien fram til noe. Eventuelt gull i grønne skoger for en o-løpers del.