Mer rekruttering

Jeg er gravid, og hvis alt går bra blir det fødsel omtrent 5. august. Dette er vel ingen bombe siden jeg var åpen om spontanaborten i fjor, men vi erfarte den gang at det er ikke bare å bestille unger. Så jeg tok det ikke som noen selvfølge at vi skulle få flere barn. Men alt så bra ut på første ultralyd, og 13 av 40 svangerskapsuker er passert. So far so good.

«Tiomila! Du må trene godt!» Når barnefar og klubbtrener er samme person, er dette en potensiell reaksjon på en positiv graviditetstest. Det var ikke det aller første Anders sa, men det var heller ikke så langt unna. Trene godt skal jeg selvsagt gjøre, og fordelen med at jeg gir fra meg sisteetappen i år er at noen andre får prøvd seg. Jeg skal prøve å bidra til at Nydalen er med langt framme, men dette får være siste gang jeg løper Tiomila som gravid. Etappene i 2014 og 2017 endte med blogginnlegg, men i år håper jeg på litt mindre drama enn i fjor.

Jeg har vært gravid i totalt 102 uker så langt, så jeg vet litt om hva jeg går til. Jeg har vært like trøtt som vanlig de tre første månedene, men det pleier å gå seg til på denne tida. Magen ramler ut tidligere for hver graviditet, så jeg har valgt klær med omhu de siste par ukene. Kontrollene hos fastlegen er blitt herlig effektive: «ALT VEL skriver jeg på journalen, trening kan du, mat du ikke kan spise vet du, flott blodtrykk, urinprøve har du med ja, stikk på laben og ta blodprøve, kom hit hvis det er noe; ellers sees vi om 6 uker». Min erfaring er at graviditet er ok, fødsel er grusomt og barseltid noe herk, men etter det kommer alle gledene ved å ha barn og de gjør at man gidder å ta en runde til.

Jeg har tidligere flagget at jeg satser på VM på hjemmebane i 2019. Det står jeg ved. Da Tarjei og Sigrid ble født, kom det en sportslig peak 12 måneder senere. Venla 2012 og O-ringen 2015 glemmer jeg ikke med det første. Dette gir så klart ingen garanti for suksess i Østfold 13.-17. august 2019, men 12 måneder er i alle fall nok tid til å komme opp på mitt høyeste nivå igjen. Og hjemmebane betyr at det er realistisk å forberede seg meget godt teknisk, uten å måtte reise jorda rundt. Pluss at jeg vet det blir en positiv drive i hele o-Norge fram mot dette mesterskapet.

Tre barn betyr enda mer logistikk og tøffere prioritering, både i hverdagen og på reise. Anders og jeg har tilnærmet ubegrenset tro på våre evner der. Tarjei og Sigrid fyller henholdsvis 7 og 4 år i sommer, og unger kan klare overraskende mye selv hvis de må. Vi får bruke det neste halvåret til å heve dem et hakk på den fronten, for jeg svetter litt med tanke på de tre alenmor-kveldene mine i uka hvor Anders er på klubbtrening. Samtidig vet jeg at babyen/jeg har vært ekstremt heldig som har hatt en far/mann med hjemmekontor i mitt permisjonsår, eller comebacksesong som det føles mer riktig å kalle det. Jeg har trent samtidig som Anders har jobbet på pc, mens babyen har sovet i vogn på balkongen. Type 3 + 1 t per dag. Krysser fingrene for at vi får en unge til av samme sovekaliber.

Tre unger, da MÅ dere jo flytte! Før eller siden flytter vi nok ut fra vår 3-roms leilighet, men det kan godt hende det blir siden. Med tanke på de nevnte alenemor-kveldene, er jeg en stor tilhenger av å ha alt vi trenger i nærheten og på ett plan. Det er dessuten litt billigere å investere i køyeseng enn rekkehus. Ungene er fortsatt så små at de gjerne vaser rundt i samme rom som foreldrene. Så lenge man bor i leilighet, har man også evnen til å selge/gi bort/kaste alt stæsj man ikke bruker mer. Takk både for finn.no og for alt det flotte utstyret og klærne vi arver fra ulike kanter.

Som gravid raser man nedover på verdensrankingen, men jeg var smart nok til å sikre meg plass i rød gruppe (ti sist startende) under VM langdistanse 2019 ved å ta medalje på VM langdistanse i 2016. Takk til IOF for treårsregelen – jeg har tenkt å vise at jeg fortjener den plassen. Men jeg kommer ikke til å klare dette helt alene. Så jeg håper at ungenes besteforeldre fortsetter å holde seg uforskammet friske og spreke, slik at de orker å hjelpe oss like mye som de har gjort. Anders klarer på magisk vis å fikse jobb, unger og trene like mye som meg, dog på litt underlige tider av døgnet. Treneren min Frode er selv far til to barn som er like gamle som våre, og han setter seg lett inn i mine utfordringer. Fysioterapeuten min Erik Iversen ved Olympiatoppen har fulgt meg gjennom tidligere svangerskap, og er evig optimist. Gode klubbkamerater i Nydalen – jeg håper å få reise litt på tur med dere både som gravid i vår og som trebarnsmor i høst. Reale konkurrenter – jeg liker best å kalle dere kollegaer – i og utenfor Norge: Jeg skal følge med på dere i år, og dere motiverer meg til å gi jernet i 2019. Vi sees i skogen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s