2020 ble det riktige året å trappe ned i.

Etter VM på hjemmebane i august 2019 følte jeg meg ikke helt ferdig med de store løpene. Strava-feeden ble fylt opp greit. Ingen skader. Ingen sykdom. Vårt yngste barn begynte i barnehage, men i likhet med de to eldste ble han omtrent aldri syk. Muligens irriterende å lese for de som har sykt barn støtt. Jeg snikskryter av det likevel, siden friske barn har vært helt avgjørende for min satsing de ni siste årene.  

November 2019 begynte jeg i en 50% stilling i Antidoping Norge. Et spennende arbeidssted for meg både som toppidrettsutøver, farmasøyt og tidligere leder av Utøverkomiteen. Jeg rakk heldigvis å jobbe der i fire måneder for korona sendte oss til hjemmekontoret, og i løpet av den tiden rakk jeg å bli kjent med mine dyktige og hyggelige kollegaer. Så lenge man trives med det man gjør, kan man rekke en hel del i hverdagen. Det er i alle fall min forklaring på at det fløt så bra med jobb, trening og familieliv hele vinteren.

Så kom denne pandemien. Sesongåpningen 21. mars 2020 ble avlyst. Tiomila, Jukola og O-ringen ble utsatt til 2021. VM 2020 ble først utsatt fra juli til oktober, og deretter utsatt til 2022. O-løperne var blant de toppidrettsutøverne som ble minst rammet av korona-restriksjoner i treningssammenheng, siden skogen alltid er åpen. Samtidig var vi blant de som ble hardest rammet om man ser på terminlisten for internasjonale arrangement.

Jeg kjente at jeg fortsatt var utrolig glad i å trene godt, men at det ikke var så nøye at konkurransene og reisingen forsvant. Jeg fikk være med noen jevnaldrende herreløpere på deres hardøkter, type intensiv orientering i nærområdet. Det ble en rekke beinharde og dramatiske fellesstarter mot gamle kjente fra juniortida. Vår Korona Cup var ufattelig morsom, og den føltes som mer enn nok for å tilfredsstille konkurransebehovet mitt i år. Men det skulle komme mer.

Våren 2020 fikk jeg tilbud om å bli med på Mesternes Mester, med planlagt innspilling i september i Hellas. Det var veldig artig å bli spurt, og jeg takket ja etter å ha fått lov til å reise av både Anders og Antidoping Norge. Hellas ble til Arendal, men det var bare positivt med tanke på familieklimaavtalen vi har hatt siden 1. januar 2019. I avtalen inngår blant annet maks en flyreise per år utenfor jobbsammenheng. Det ble null flyreiser (jobb og privat) i 2020, men akkurat dette året er jeg vel ikke alene om den bragden.

Høsten 2020 økte jeg til 80% stilling på jobb, så her nærmer vi oss A4-livet. Fra august av har jeg fulgt opp forebyggende antidopingarbeid gjennom sertifiseringsordningen Rent Særforbund. Jeg har også noe kontakt med toppidrettsutøvere, og er med på å utvikle ny versjon av e-læringen Ren Utøver. En måneds tid i høst steppet jeg inn som vikar for farmasøyten vår, og tok imot søknader om medisinsk fritak samt medisinske henvendelser via telefon og e-post. Jobbhøsten ble utrolig variert og passe hektisk. Våren 2021 skal jeg fylle på med noen nettbaserte studiepoeng på NIH, så det blir antakelig nok å drive med da også.

Men først – MM sesong 12 starter 1. januar 2021. Helt rått å få være med der. Geniale folk å være på tur med. Sosialt eksperiment å stappe ti voksne mennesker som ikke kjenner hverandre inn i samme hus. Sjekk hvordan det gikk på NRK1 på fredager i vinter, med en kickstart første helga: Episode 1 og 2 sendes fredag 1. og lørdag 2. januar. Gleder og gruer meg!

Og litt om hvorfor jeg satser utenfor landslaget i 2020.

Kvinnelige toppidrettsutøvere som får barn, har motsatt permisjon. Jeg representerte ikke landslaget da jeg var gravid, men umiddelbart etter at vårt tredje barn Aslak ble født 7. august 2018 begynte jeg å trene meg opp til å gjøre det igjen. Det var hektisk og tøft, men det var også veldig morsomt å gi jernet fram mot VM på hjemmebane.

Gjennomsliten, som etter en lang dag på fjelltur. Slik kjentes det ofte ut da jeg la meg ned for å sove om kvelden. Jeg ammet Aslak fram til han ble ett år gammel, og det første halve året stod jeg opp om natta for å amme. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg orket å trene så mye i den perioden, men så lenge hele familien sover godt, er friske og trives i hverdagen finnes det tydeligvis mange muligheter.

Jeg trente flere timer i 2019 enn noen gang tidligere. Sammenligning av treningsbelastning ved bruk av timer er som å sammenligne epler og pærer. Men jeg har heller aldri løpt flere timer, og dermed har jeg neppe hatt høyere treningsbelastning noen gang tidligere. Grattis med den.

Treningsåret for en o-løper regnes fra 1. november til 31. oktober, og her er årets treningstimetabell. Prosentfordeling av trening i ulike intensitetssoner har jeg visst ikke regnet ut. Jeg har ikke brukt pulsbelte dette året, så timene er plassert i soner basert på magefølelsen. Ikke pulsbelte betyr mindre mekk, mindre logg og mindre grubling. Fornøyd med det.

Treningen min ligger også åpen for alle på Strava. På en god dag slår jeg til med både bilder, kart, treningsfilosofi og logistikktips. Jeg digger rett og slett Strava, og henter mye herlig inspirasjon og informasjon fra andre der.

Hvordan går det? Er du på pluss? En typisk melding fra min trener Frode. Han visste at jeg trente det jeg skulle, men ville ha greie på om jeg beholdt hodet over vannet. Totalbelastningen for en trebarnsmor… Jeg trente mens Aslak sov to ganger på dagtid, og sov selv 45-60 min mellom de to øktene mine. Dette var mulig siden Anders jobber mye hjemme på dagtid. Til gjengjeld jobber han mange kvelder og helger, så da holdt jeg koken i heimen med amming, middag, leksehjelp, legging og annet forefallende arbeid. Rutiner gir flyt. Småbarnsforeldre som vil ha en prinsippfast coach kan bare ta kontakt.

Frisk og skadefri. Det er nøkkelen for å få kontinuitet i treningen. Jeg prioriterte skadeforebyggende styrke av tre områder: Bekkenbunn, hamstring og legger. Ikke den kuleste treningen, men kanskje den viktigste. Så da dropper man aldri den. Og det var helt nydelig å være frisk og skadefri akkurat dette året.

Etter at vi fikk vårt første barn i 2011, har jeg hatt en friere rolle i landslaget enn før. Spesielt etter at Anders sluttet på landslaget etter 2013-sesongen, og ble hovedtrener i Nydalens SK. Han jobber ofte mens barnehage og skole er stengt, og for å få familiekabalen til å gå opp reiser jeg minst mulig. Jeg var helt borte fra landslaget i 2014 og 2018 pga fødsel, og de andre sesongene har jeg løpt VM og enkelte år litt Verdenscup. Jeg har også fått stor fleksibilitet med tanke på deltakelse på landslagssamlinger, og det har vært helt avgjørende for satsingen min. Det siste året fram mot VM 2019 deltok jeg på totalt 6 økter med landslaget. Jeg har vært kynisk, og prioritert slik jeg måtte gjøre for å håndtere totalbelastningen.

Når landslagsgruppene for 2020 offentliggjøres snart, står ikke mitt navn der. Jeg har hatt veldig gode samtaler med nyansatt damelandslagstrener Susanne Barkholt i høst, og har tro på landslagsopplegget for neste sesong. Jeg vurderte sterkt å takke ja til en landslagsplass og bli med for fullt, det vil si å gå tilbake til den typen satsing jeg gjorde før jeg hadde barn. Til slutt ble det likevel nei, for jeg ønsker fortsatt å holde reisebelastningen nede.

Av alle ting som påvirker prestasjonen min, er nok alder det som betyr minst. Det er i alle fall det jeg sier til meg selv, for hvis jeg tenker at jeg starter med et handikap kan jeg likegodt la være å starte.  Men for at alderen ikke skal bety noe – for at jeg ikke skal få de skadene som mange på min alder får – tror jeg det er lurt å ikke kjøre like hardt hele året. Jeg holder litt igjen på intensiteten, både sent på høsten og gjennom vinteren. Det er nok litt enklere å gjøre dette hvis jeg ikke er med på ukelange landslagssamlinger. Så jeg har lyst til å bygge meg gradvis opp gjennom vinteren, og så får vi se hva kroppen og hodet sier når våren kommer. Hvis alt er på stell må jeg si det virker heftig med VM sprint i Danmark, men jeg vet det er en stor jobb som må gjøres for at jeg skal kunne kjempe i toppen der.

Det er ingen hemmelighet at min kommunikasjon med landslagsledelsen kunne vært bedre de siste månedene. Jeg nevner det her fordi jeg vil understreke at mitt valg om å være kun Nydalenløper framover, kommer av det jeg allerede har skrevet om: Reisebelastning og vintertrening tilpasset 43 år gamle trebarnsmødre og trenerfruer. Jeg har i høst hatt separate møter med landslagssjefen, Olympiatoppens coach for orientering og dametrener Susanne Barkholt, og takhøyden på disse møtene har vært stor.

Jeg kunne egentlig ha forklart litt mer om både det siste og det neste året. Men denne saken er allerede mer enn lang nok. Kanskje du heller burde blogge litt oftere og kortere, Anne Margrethe?

Jeg er gravid, og hvis alt går bra blir det fødsel omtrent 5. august. Dette er vel ingen bombe siden jeg var åpen om spontanaborten i fjor, men vi erfarte den gang at det er ikke bare å bestille unger. Så jeg tok det ikke som noen selvfølge at vi skulle få flere barn. Men alt så bra ut på første ultralyd, og 13 av 40 svangerskapsuker er passert. So far so good.

«Tiomila! Du må trene godt!» Når barnefar og klubbtrener er samme person, er dette en potensiell reaksjon på en positiv graviditetstest. Det var ikke det aller første Anders sa, men det var heller ikke så langt unna. Trene godt skal jeg selvsagt gjøre, og fordelen med at jeg gir fra meg sisteetappen i år er at noen andre får prøvd seg. Jeg skal prøve å bidra til at Nydalen er med langt framme, men dette får være siste gang jeg løper Tiomila som gravid. Etappene i 2014 og 2017 endte med blogginnlegg, men i år håper jeg på litt mindre drama enn i fjor.

Jeg har vært gravid i totalt 102 uker så langt, så jeg vet litt om hva jeg går til. Jeg har vært like trøtt som vanlig de tre første månedene, men det pleier å gå seg til på denne tida. Magen ramler ut tidligere for hver graviditet, så jeg har valgt klær med omhu de siste par ukene. Kontrollene hos fastlegen er blitt herlig effektive: «ALT VEL skriver jeg på journalen, trening kan du, mat du ikke kan spise vet du, flott blodtrykk, urinprøve har du med ja, stikk på laben og ta blodprøve, kom hit hvis det er noe; ellers sees vi om 6 uker». Min erfaring er at graviditet er ok, fødsel er grusomt og barseltid noe herk, men etter det kommer alle gledene ved å ha barn og de gjør at man gidder å ta en runde til.

Jeg har tidligere flagget at jeg satser på VM på hjemmebane i 2019. Det står jeg ved. Da Tarjei og Sigrid ble født, kom det en sportslig peak 12 måneder senere. Venla 2012 og O-ringen 2015 glemmer jeg ikke med det første. Dette gir så klart ingen garanti for suksess i Østfold 13.-17. august 2019, men 12 måneder er i alle fall nok tid til å komme opp på mitt høyeste nivå igjen. Og hjemmebane betyr at det er realistisk å forberede seg meget godt teknisk, uten å måtte reise jorda rundt. Pluss at jeg vet det blir en positiv drive i hele o-Norge fram mot dette mesterskapet.

Tre barn betyr enda mer logistikk og tøffere prioritering, både i hverdagen og på reise. Anders og jeg har tilnærmet ubegrenset tro på våre evner der. Tarjei og Sigrid fyller henholdsvis 7 og 4 år i sommer, og unger kan klare overraskende mye selv hvis de må. Vi får bruke det neste halvåret til å heve dem et hakk på den fronten, for jeg svetter litt med tanke på de tre alenmor-kveldene mine i uka hvor Anders er på klubbtrening. Samtidig vet jeg at babyen/jeg har vært ekstremt heldig som har hatt en far/mann med hjemmekontor i mitt permisjonsår, eller comebacksesong som det føles mer riktig å kalle det. Jeg har trent samtidig som Anders har jobbet på pc, mens babyen har sovet i vogn på balkongen. Type 3 + 1 t per dag. Krysser fingrene for at vi får en unge til av samme sovekaliber.

Tre unger, da MÅ dere jo flytte! Før eller siden flytter vi nok ut fra vår 3-roms leilighet, men det kan godt hende det blir siden. Med tanke på de nevnte alenemor-kveldene, er jeg en stor tilhenger av å ha alt vi trenger i nærheten og på ett plan. Det er dessuten litt billigere å investere i køyeseng enn rekkehus. Ungene er fortsatt så små at de gjerne vaser rundt i samme rom som foreldrene. Så lenge man bor i leilighet, har man også evnen til å selge/gi bort/kaste alt stæsj man ikke bruker mer. Takk både for finn.no og for alt det flotte utstyret og klærne vi arver fra ulike kanter.

Som gravid raser man nedover på verdensrankingen, men jeg var smart nok til å sikre meg plass i rød gruppe (ti sist startende) under VM langdistanse 2019 ved å ta medalje på VM langdistanse i 2016. Takk til IOF for treårsregelen – jeg har tenkt å vise at jeg fortjener den plassen. Men jeg kommer ikke til å klare dette helt alene. Så jeg håper at ungenes besteforeldre fortsetter å holde seg uforskammet friske og spreke, slik at de orker å hjelpe oss like mye som de har gjort. Anders klarer på magisk vis å fikse jobb, unger og trene like mye som meg, dog på litt underlige tider av døgnet. Treneren min Frode er selv far til to barn som er like gamle som våre, og han setter seg lett inn i mine utfordringer. Fysioterapeuten min Erik Iversen ved Olympiatoppen har fulgt meg gjennom tidligere svangerskap, og er evig optimist. Gode klubbkamerater i Nydalen – jeg håper å få reise litt på tur med dere både som gravid i vår og som trebarnsmor i høst. Reale konkurrenter – jeg liker best å kalle dere kollegaer – i og utenfor Norge: Jeg skal følge med på dere i år, og dere motiverer meg til å gi jernet i 2019. Vi sees i skogen!

2017 var ikke et av DE årene. Hvor jeg knapt er syk eller skadet. Hvor selvtilliten stiger hver gang jeg huker av nok en god treningsuke. Hvor prestasjonene i konkurranser blir deretter. «Jeg har vært frisk og skadefri», er standardsvaret når utøvere blir bedt om å forklare framgang. Men hvor ofte skjer det?

I snitt hvert tredje til fjerde år går treningen min på skinner. Jeg tror ikke det er så ulikt andre toppidrettsutøvere. Kakediagrammet illustrerer karrierens mest alternative treningsår, fra 1. november 2016 til 31. oktober 2017.

AMHN 2017: Heia alternativ trening

For å ta steget opp til høyeste nivå internasjonalt, kreves nok et «frisk og skadefri»-år. Men når utøvere først har kommet dit, virker det som de er mindre sårbare for justeringer i treningen. Med erfaring takler man motgang bedre mentalt, og prestasjonene kan derfor sprike mindre enn det treningen tilsier for en «frisk og skadefri»-sesong versus en mellomsesong. Når man først er blitt gjennomtrent, tåler man dessuten litt svinn i treningen bedre enn før rent fysisk.

Media kan bruke uttrykket «medisinsk sensasjon» for å beskrive toppresultater uten topp forberedelser, men dette skjer kanskje for ofte til å kunne forsvare ordbruken. For en del utøvere er toppidrett nærmest et eksperiment, hvor man tester ut hva og hvor mye kroppen tåler. Det får briste eller bære. Det bærer alltids for noen av oss.

Hvorfor flyter det ikke oftere enn hvert fjerde år? Belastningsskader kommer når jeg ryker på en klassisk «too much – too fast – too soon – and with too little rest». Andre ganger har jeg bare uflaks, og får akutte fall- og kuttskader: Bratt utfor på Skullerud 2003, steinrøys i Sørkedalen 2009, trepall i Moss 2010, betongblokk i Vikersund 2015, tau spent over sti i Oppdal 2017 … Hei sann brudd i kneet, kutt i kneet med infeksjon/sykehusinnleggelse, nytt brudd i kneet, brukket albu og delvis avrevet leddbånd i kneet.

Sykdom har ikke ødelagt for meg, bortsett fra i 2013 da vårt eldste barn gikk sitt første år i barnehagen. Da ble jeg syk ca hver femte uke om vinteren, samt i forkant av VM og to av de tre andre VC-rundene. Det året føltes det helt kanon å likevel dra i land VM-stafetten sammen med Heidi og Mari. Man setter ekstra stor pris på oppturer som kommer når man minst venter det, i disse forbaska mellomsesongene.

Jeg fører åpen treningsdagbok på funbeat.se, men her er 2017 i papirformat

De seks første månedene av treningsåret 2017 løp jeg totalt kun 40 timer, siden jeg prioriterte tøff styrketrening for hamstring for å bli kvitt en tendinose i senefestet. Jeg tok meg tid til det, siden jeg planla å bli gravid og uansett ikke skulle løpe VM i år. Men 1. mai satt jeg der med en spontanabort, og 9 uker igjen til VM. Skippertak neste. Hardøkter trente jeg ikke utover noen få konkurranser, fordi en 6 uker lang spontanabort-blødning gav så lave blodverdier. Mengde fungerte derimot bra, og 15. juni passerte jeg 5000 minutter trening siste 30 døgn. Sånt gir kred i visse funbeat-kretser. Løpingen trappet jeg opp så raskt som jeg turte.

Lørdag 24. juni la jeg meg til å sove med senkede skuldre, på en oppblåsbar madrass i stua i en B&B-leilighet i Oppdal. Det var en uke til VM, og for første gang i år hadde jeg prestert på høyt nivå i en konkurranse – en Norgescup langdistanse i krevende terreng. Jeg tenkte at denne våren har det vært et himla kjør, men nå rekker jeg faktisk VM og har noe der å gjøre. Dagen etter rev jeg delvis av leddbåndet i kneet. Hei sann.

Når ikke leddbåndet holder kneet på plass, får tapen gjøre det

VM langdistanse nr 4 / stafett nr 6, etter en etappe under pari fra meg. Deretter to fine treningsuker før O-ringen, som ble den uka i år hvor jeg hadde mest å melde: En etappeseier og 2. plass sammenlagt. Forseringen gjennom våren og sommeren gjorde at jeg ikke ville pushe grenser i høst, og jeg takket nei til å løpe Verdenscup. Jeg satte meg i stedet som mål å komme skadefri ut av sesongen, men unnet meg å delta på NM, Norgescup, 25manna og Blodslitet. Det ble fint lite løpetrening mellom disse løpshelgene, og det lille jeg løp var gjerne i myr. Men så lenge jeg kunne nyte flotte terreng og løyper på disse løpene sammen med fine klubbkompiser i Nydalen, holdt jeg ut med vannløping, ellipse, rulleski, sykkel og styrke.

«Alle Nydalsgutta ser ut som Anders Nordberg. Lyst hår og bredt glis.» Sitat anonym NSK-fan / skrytebilde NM ultralang

Det meste jeg har løpt på et år er 535 timer. De årene jeg kommer opp i 350-400 timer løping og får supplert med alternativ mengde, går det som regel greit å få til en hel sesong. Den største utfordringen ved å løpe lite synes jeg er å få trent nok o-teknikk, noe som kan påvirke tryggheten teknisk ved høy fart. Dessuten at litt av løpsstyrken i terrenget mangler.  174 timer løping er litt snaut, men nå har jeg prøvd det også. Jeg er så heldig å ha en trener ved navn Frode Øverøyen Balchen, som ikke mister trua av sånt. Det er kanskje i motgang trenere får vist hva de duger til. Takk for i år, både til Frode og alle dere som kom til bunns i dette innlegget. Vi sees i en eller annen skog.

Ferske spontanaborter hører man sjelden om, men de finnes. Jeg har nylig vært gravid, men bare i ni uker.

Torsdag 27. april var jeg hos legen til en ekstra ultralyd-undersøkelse, på grunn av stadig hyppigere blødninger den siste uka. De siste dagene hadde jeg innsett at det kanskje ikke ville komme noe barn i desember. La meg på benken, dro opp singleten, brettet to papirtørklær over trusekanten før geléen ble smurt utover – og ventet.

Det ble stille. Lenge. «Jeg… går og henter en kollega», sa legen omsider.

Legen rådet meg til å leve som normalt, for jeg kunne ikke gjøre noe fra eller til nå. Jeg hadde to spørsmål: Hvor lang tid tar det før kroppen rydder opp, og hvordan blir det? Legen svarte at han trodde det ville ta en til to dager. Han fortsatte: «Det er… mye blod som skal ut. Mye blod.»

Det var to dager til Tiomila i Gøteborg, og Anders hadde som Nydalens hovedtrener allerede reist dit med ti av klubbens løpere. Etter legetimen møtte jeg svigerfar, som tok med seg Tarjei og Sigrid til Skien slik at vi kunne dra på Tiomila uten barn. Etterpå satte jeg meg i godstolen, og der ble jeg en stund. Hva gjør man mens man venter på en spontanabort?

Tiomila føltes helt fjernt. Jeg ringte både Anders og min trener Frode, og vi var enige om at det var bedre å leve som normalt enn å sitte hjemme og vente på dette kjipe. Før legetimen hadde jeg løpt 4-3-2-1 minutter hardt for å sjekke om kroppen var i stand til å løpe fort oppi dette her, og det kjentes greit nok. Det var heller ikke hvilket Tiomila som helst denne gangen: I november i fjor dro jeg i gang et forsøk på å stille med seks damelag, mot normalt fire fra Nydalen. Det endte med åtte damelag á fem løpere. Jeg er glad i klubben min, var stolt over de åtte lagene og hadde ikke lyst til å droppe ut. «Men drit i Tiomila i kveld. Ingen kart eller andre forberedelser før du sitter på bussen i morgen», bestemte Frode.

Fredag 28. april pakket jeg bagen for å reise til Gøteborg, etter å ha løpt 90 minutter i vann med sykkel-Christina og pratet om helt andre ting. Tok på meg svart olabukse (alt synes mindre da), spaserte til bussen ved Sognsvann og kjente etter om jeg hadde litt vondt i magen. På vei inn i bussen pratet jeg med en journalist fra nab.no. Pløyet senere de 340 damelagenes oppstillinger sammen med lagvenninne Siri. Skrev ned en Tiomila-plan, som jeg sendte til Frode. Delte ut goodiebags til de tre sist påmeldte damene, som gjorde at vi ble mange nok til å melde på åtte damelag. Fulgte kort og godt legens råd om å leve som normalt.

Deler av Tiomila-planen

Lørdag 29. april skulle jeg løpe siste etappe på Tiomila. I fjor slo vi til med en 2. plass, men i år kunne ingen forvente pallen etter en del skader og sykdom i damestallen. Jeg regnet likevel med tøffe dueller, for så lenge man løper ut blant de 30-40 beste lagene på siste etappe vil det være internasjonale toppløpere i nærheten. Malin, Siri, Marion og Ragne sendte meg ut på 17. plass. Jeg fikk god bruk for Tiomila-planen, for det kom diverse tanker som jeg måtte kaste ut av hodet. Underveis klarte jeg å glede meg over kanskje det aller beste Tio-terrenget jeg har løpt i noen gang, og det kjentes bra å løpe oss inn til 13. plass.

Foto: Bjørn Hauge

Det passet meg bra at vi ikke klarte topp ti, for da slapp jeg kveldens premieutdeling. Skiftet kjapt etter løpet, og hev innpå en porsjon av klubbmiddagen på vei til bussen tilbake til Nydalens overnattingssted. Slengte meg på sofaen der, med beina høyt og godisen lett tilgjengelig. Vi satt en fin gjeng og fulgte de første herre-etappene på TV sammen. Det hadde gått over to døgn siden jeg var hos legen, men jeg hadde fortsatt ikke vondt i magen. For en seigpining.

Natt til søndag 30. april sov jeg elendig. Fulgte litt med på en herlig TV-sending fra herrestafetten – tenk om NRK tente på at Tio-natta er magisk sakte-TV? Brukte Tio-appen for å følge Nydalens fire herrelag. Planen for søndag var at Anders og jeg skulle kjøre fra Gøteborg til Strømstad, ta biffbåten til Sandefjord og kjøre videre til Skien for å møte ungene.

Anders hadde for øvrig en tøff helg. Lagleder på damestafetten, og en lang nattetappe på herrestafetten.

Sterk sol på arena (Foto: Bjørn Hauge)

12. plass var jaggu bra av oss gutta (Foto: Kjetil Espedal)

Digg å sove på båten

På båten skjønte jeg at NÅ er det på g. Vi kjørte derfor direkte til legevakten i Skien. (Hopp til neste avsnitt hvis du ikke tåler blod.) Det var kø hos legevakten, så i stedet for å gå til skranken svingte jeg inn på toalettet. Der kom jaggu de første klumpene. «Mye blod», hadde legen sagt på torsdag. «Klumper på størrelse med en kiwi», kunne han ha lagt til. Takk for svart olabukse. Etterpå spurte jeg om råd i skranken, før vi på vei til svigers kjørte innom Joker for å hamstre tre pakker tykke nattbind. Jeg hadde begynt å begripe omfanget av dette her.

I Tors gate 1 var det pølsefest for hele Nordberg-slekta, før kveldens fotballkamp mellom Odd og Vålerenga. I dette kaoset med 15 store og små gjester var det ikke helt tida for å skyte inn «jeg er forresten midt i en spontanabort», så jeg faket en magesjau og isolerte meg på badet i 2. etasje. Anders kom oppom hvert 10. minutt. Jeg takket nei til pølser. Syntes ting tok litt av og ringte legevakten, men fikk høre at det er normalt at man ikke kommer seg ut fra badet de første timene. Så da var det greit for meg at Anders tok med seg Tarjei, satte mobilen på maks ringevolum og dro sammen med den intetanende slekta på fotballkamp. Man lever da som normalt.

Odd slo Vålerenga 2-1. Nordberg-slekta dro hver til sitt. Tarjei og Sigrid sov. Jeg tok sats, og gjennomførte en dusj. Drakk resten av 1,5-litern med Farris. Viste meg for første gang i stua i 1. etasje, der Anders nettopp hadde fortalt sine foreldre at min magesjau ikke var smittsom.

Natt til 1. mai sov jeg som en stein i åtte timer. Da jeg våknet, gjennomsvett som i ukene etter en fødsel, skjønte jeg at det nok ikke var meningen. Jeg var i alle fall glad for at jeg hadde sovet på et håndkle som var brettet dobbelt. Ærlig talt: Spontanabort er noe griseri. Er det fordi det handler om kvinner og blod at dette er så tabubelagt? Eller er det fordi det er for privat å innrømme at man har forsøkt å få barn? Det er vel ikke akkurat breaking news at par i fruktbar alder sysler med sånt.

Det anslås at 10-30 % av alle svangerskap ender på denne triste måten. Det er med andre ord svært normalt å oppleve det vi gjorde. Som regel rydder kroppen opp fordi kvinnen har en feilvare inni seg. Dette er nok mye enklere å leve med for oss som har to friske barn allerede, enn for par som prøver å få sitt første barn. Jeg føler virkelig med de som må gjennom dette i en slik situasjon, og kanskje flere ganger. Men etter ti dager med forvarsler, kjentes det for meg aller mest som en lettelse da det endelig skjedde.

Mandag 1. mai. Ikke gravid. What to do? Jeg trengte ikke så lang tid på å stokke kortene. Tirsdag 2. mai hadde jeg bestemt meg for å satse på VM i Estland, som arrangeres den første uka i juli. De siste årene har jeg løpt fire VM-distanser, men nå må jeg prioritere hardt. Jeg ønsker å løpe langdistanse og skogsstafett, hvis landslagsledelsen vil ha meg med og hvis jeg kjenner at jeg virkelig har noe på VM å gjøre. I vinter trente jeg full mengde, men med lav intensitet og 90% alternativt, for å få skikk på senefestet til hamstrings via tøff styrketrening som kostet mye. Men hvis jeg får fulgt planen og løpt gradvis mer framover, tror jeg det kan bli et morsomt VM likevel.

Fredag 5. mai la jeg meg ned ved ei myr i Nordmarka, på grunn av sterke mageknip. Ble senere sjekket på Ullevål sykehus, og fikk vite kroppen ikke var helt ferdig med å rydde opp. Tok blodprøve, spurte om Hb-verdien og fikk 10,7 til svar. «Ti komma sju, du TULLER!» Legen svarte at nei, det er da helt normalt i en slik situasjon. «Jeg skal ha godt over 13! Kan jo ikke LØPE med sånt!» Fikk ingen sympati for den typen frustrasjon, og innser at mitt fokus etter en slik sjekk ikke var helt A4.

13.-14. mai: VM-uttaksløp i Estland. Orienterte i perioder som en amatør. Hadde ikke all verdens fart opp bakkene. Havnet et godt stykke bak de beste. Fikk en del normalt enkle spørsmål («gått greit med treninga etter Tiomila?»), som jeg besvarte med hvite løgner. Nå blør jeg fortsatt, men svetter ikke hver natt mer. Og lever som normalt.

Jeg må ha det preparatet NÅ, de bruker det i USA! En profilert, populær norsk utøver med internasjonale meritter snakket desperat til meg. Året var 2000, og vi stod på hver vår side av disken på et apotek hvor jeg jobbet ved siden av farmasistudiene. Det nærmet seg en svært viktig konkurranse for utøveren. Jeg verken kunne eller ville bestille preparatet fra USA, og utøveren skjelte meg ut. Til slutt ba sjefen min utøveren om å forlate apoteket. Vel er historien gammel, men jeg nevner den for å poengtere at det ikke bare er utenlandske utøvere som gjør meg flau.

Toppidrettsutøvere er et gjennomsnitt av befolkningen, på alle andre områder enn idrettsprestasjoner. Toppidrettsutøvere kan ha plettfri vandel, men de kan også kjøre for fort og i fylla, utøve voldshandlinger, snyte på skatten eller trikse med statsborgerskap. De kan i tillegg bli tatt i doping; et område hvor vi ikke bryr oss like mye om hva gjennomsnittet av befolkningen bedriver.

Mannen i gata kjøper og tar kosttilskudd, slankepiller og proteinpulver, uten å stille krav til dokumentasjon av innhold, effekt og bivirkninger. De jager et bedre liv med mindre smerter og plager, eller forandret kropp. De går kanskje bak ryggen til legen sin. Hva har de å tape? I beste fall kaster de penger ut av vinduet. I verste fall spiser de noe som gjør helsa deres dårligere, enten alene eller fordi stoffet ikke bør kombineres med legemidler de bruker. Tilsvarende oppførsel ser vi hos et ukjent antall toppidrettsutøvere. De kjøper og tar kosttilskudd eller medisiner uten å stille krav til dokumentasjon av innhold, effekt og bivirkninger. De jager bedre prestasjoner. De går kanskje bak ryggen på idrettslegen sin: Der folk flest tror på Snåsamannen, oppsøker norske toppidrettsutøvere en kvakksalver i Østfold. Hva har de å tape? I beste fall kaster de penger ut av vinduet. I verste fall spiser de noe som gjør helsa deres dårligere, eller de blir tatt i doping.

Denne uka er jeg flau over å være toppidrettsutøver. Jeg forventer mer av mine kollegaer enn av mannen i gata, når det gjelder kritisk sans til hvilke stoffer de putter i seg. Jeg kjøper ikke holdningene: «Meldonium var ikke forbudt, så jeg prøvde ut om det hadde en effekt». Hjertemedisiner er for syke mennesker. Hva i huleste tenker de med, friske utøvere som prøver det ut? Jeg kjøper ikke forsvarstalene: «Det var jo tillatt å bruke meldonium i 2015». Jepp, det stemmer, men nå er det forbudt, etter en grundig prosess hos WADA. Og da er det ikke sånn halv-forbudt i en overgangsperiode. Beklager. «Jeg fikk ikke med meg at stoffet ble satt på dopinglista». Den årlige oppdateringen 1.januar byr sjelden på omfattende endringer. Men, det er klart, hvis pilleboksene er mange blir det mye å holde styr på. «Jeg prøvde det, men det hadde ingen effekt.» Hvordan vet man sikkert om noe har en effekt, i en kropp der et uendelig antall variable påvirker prestasjonen? Jeg kjøper ikke bortforklaringene: «Jeg trengte medisinen», angivelig på grunn av en rimelig søkt diagnose som utøveren kanskje betalte både lege og advokat for å bekrefte. Utøvere har selvsagt lov til å motta behandling for sykdom, og kan søke om medisinsk fritak for å få lov til å bruke stoffer som står på dopinglista. Man kommer dog ikke så langt med å dikte opp diagnoser i etterkant av en positiv dopingprøve, og slik må det faktisk være hvis vi skal nærme oss en ren idrett.

Hvor langt bak doperne ligger WADA? Hvilke andre stoffer som foreløpig ikke står på dopinglista, er i utstrakt bruk internasjonalt? Troverdigheten til internasjonal toppidrett er så lav at ingen lenger blir overrasket over neste dopingsak. Var det bedre før? Var det verre før? Vi vet ikke sikkert. Vi vet bare at det er for dårlig nå, og ingen kan innerst inne tro på nullvisjonen for dopingbruk. Jeg tviholder på hypotesen om at omfanget av doping i en idrettsgren er proporsjonalt med graden av «fame & fortune» for grenen, og føler i så måte at jeg har valgt en ok idrett.

Meldonium har vært tilgjengelig uten resept i flere land i Øst-Europa. Reseptfritt betyr ikke effektfritt eller bivirkningsfritt. Medisiner er beregnet på syke mennesker, uavhengig av krav om resept. Paracetamol er reseptfritt i Norge, men likevel dødelig. Hva om paracetamol eller et annet reseptfritt legemiddel i Norge ble hevdet å være prestasjonsfremmende? Det stod ikke på dopinglista, og var lett tilgjengelig. Kanskje ville en rekke norske utøvere ha brukt det? Antagelig, for vi er ikke nødvendigvis så mye bedre enn alle andre. Men det er mulig vi hadde vært flinkere til å kaste pilleboksene den dagen stoffet ble satt på dopinglista, takket være et mer omfattende antidopingarbeid og bedre kommunikasjonsrutiner enn mange andre land.

Den dagen jeg ble skjelt ut på apoteket, mistet jeg trua. Hvis denne kjernekaren av en utøver jager marginer i gråsonen, hva gjør da andre jeg ser opp til? På det samme apoteket leverte jeg samme år ut til en norsk idrettslege preparater som i beste fall skulle brukes til forskning eller beredskap, men som i verste fall ble brukt til å hente marginer i gråsonen. Som ung farmasistudent hadde jeg ikke guts til å spørre. Jeg håper jeg ville ha fått et ærlig svar.

Til Forbundstinget 12.-13. mars er det kommet inn forslag fra Halden SK om endring av vinnertider i NM. Argumentene for lengre vinnertider på langdistanse er helt greie, og da jeg hørte om forslaget under NM i fjor var jeg enig. Nå ønsker jeg likevel at dagens vinnertider skal bli stående. Lengre vinnertider kan i verste fall gi lavere deltakerantall både på lang- og mellomdistanse, og etter selve forslaget i kursiv skal jeg prøve å begrunne hvorfor.

Sakspapirene punkt 8.3: «Halden SK mener at vinnertidene i NM bør samsvare med de angitte vinnertidene i et VM. Dette for at løperne som deltar i NM skal ha muligheten til å konkurrere under samme tidsrammer som på VM. Spesielt gjelder dette langdistansen for damer. Et poeng er også at vinnertidene i NM brukes som mal for vinnertider i andre løp. Det blir dermed få muligheter for løpere å forberede seg på de internasjonale betingelsene gjennom løp i Norge. En observasjon er også at den angitte vinnertiden for damer langdistanse er betydelig kortere i NOF sine regler enn i IOF sine regler. Dette til tross for at det ikke er angitt noen argumentasjon for hvorfor norske damer skal ha kortere vinnertid enn hva damer har internasjonalt.»

Forbundsstyret støtter forslaget, mener at myndighet for vedtaket ligger hos forbundsstyret, og foreslår at forslaget oversendes styret.

Slik er vinnertidene i dag:

Damer: NM 65 min / VM 70-80 min

Herrer: NM 90 min / VM 90-100 min

NM-uka i orientering er 4 konkurranser på 4 dager, med langdistansen dag 1. Tøft nok for de av oss som løper orientering på heltid. Umenneskelig for de fleste unge seniorer. Overgangen kan nok føles brutal fra et overkommelig NM-program i juniortida, der to og to årskull konkurrerer mot hverandre, og mange får både gode plasseringer og fortjent oppmerksomhet. Velkommen til seniorklassen: Her er det 20 årskull å konkurrere mot, og vi starter NM-uka med å ta knekken på dere. For de fleste unge seniorer bruker naturlig nok en god del mer enn stipulert vinnertid på langdistansen.

«Beina var som bly mot slutten av langdistansen og resten av uka. Ingenting å gi.» Dette skrev 22 år gamle Hausken i treningsdagboka etter NM i 1998. Hanne Staff vant langdistansen på 80 min. Jeg var storfornøyd med å bli nr 6 av 53 startende, men det tok 98 min og alle kreftene mine. Halve dameklassen brukte over 110 min. Det tok av ulike årsaker 4 år før jeg løp NM langdistanse neste gang.

Det er blitt stuerent å stå over enten lang- eller mellomdistanse under NM, for å skaffe seg en fordel til den ene av distansene og/eller stafetten. Slik var det ikke for 10 år siden. Ser vi bare starten på et problem tilsvarende det som ble mye omtalt under årets NM på ski, der utøvere på alle nivåer sto over distanser i hytt og pine? Statusen på NM daler fort dersom deltakelsen svekkes, uansett om det skjer i form av antall deltakere eller nivå hos de som stiller opp. Jeg synes det ville vært kjedelig hvis vi havnet der. Lengre vinnertider på langdistanse gir flere utøvere en gyldig grunn til å stå over denne.

«De som står over lang har uansett tapt, for lang er den gjeveste distansen.» Velkommen til 2016, sier jeg da. Vi har løpt mellomdistanse i over 30 år, og sprint i over 20. Det er ikke sikkert at utøvere født på 90- eller 00-tallet er enig i den påstanden. Det finnes så klart noen som er på grensa til enspora langdistanse-entusiasme der også, og jeg har absolutt ikke noe vondt å si om dem. Tvert imot håper jeg at disse fortsetter å snakke varmt om langdistansen, og jobber for å beholde den i både NM og VM.

Under NM er det spesielt gutta som kan spare mye krutt på å stå over langdistansen. Vinnertiden deres på 90 min er noe ganske annet enn våre 65 min. 104 min er drepen sammenlignet med 75 min, som var tidene for nr 10 i henholdsvis dame- og herreklassen under NM 2015. 22 damer brukte da kortere tid enn herrenes vinnertid. Men er det sikkert at det er damene som løper for kort? Kanskje det heller er herrene som skulle løpt hakket kortere, hvis målet var at flest mulig skulle gjennomføre hele NM-programmet?

Hva med VM-forberedelsene? Jeg vil gjerne løpe noen fulle langdistanser i perioden 2-12 uker før VM. Dette er aldri noe problem å få til. Norske VM-uttaksløp tror jeg pleier å ha lange nok vinnertider (2015: Damer 84 min, herrer 100 min). O-ringen tilbyr som regel full langdistanse 3 av 5 etapper, og i Sälen 2016 faktisk 4 av 5 etapper. NM arrangeres normalt i perioden 2-8 uker etter VM, og da spiller det liten rolle for meg hvor lange langdistanser jeg løper. Det er mye viktigere at flest mulig deltar på NM lang, og får opplevelser under NM-uka som gjør at de motiveres til å trene og satse videre. Så får man heller innarbeide at uttaksløp til VM/EM skal være like lange som VM/EM. Jeg kan forsåvidt ikke huske at for korte uttaksløp har vært noe problem, men her har jeg ikke tatt meg tid til å sjekke fakta utover 2015.

Har norske VM-løpere problemer med å stå langdistansen? Jeg drister meg til å svare nei. Lang har gjerne vært vår sterkeste individuelle distanse. Flere av de norske løperne som satser hardest på lang er seige som fy, og kunne kanskje heller tjent på enda lengre VM-løyper. Jeg er blant dem som liker å løpe langt, men vi har jo et NM ultralang hvor jeg får løpt fra meg i 120 min. Så jeg klager ikke.

Hva gjør andre nasjoner? Nokså mange arrangerer langdistanse en helg (eventuelt som en forkortet kvalifisering og lang finale over to dager), og mellomdistanse/stafett en annen helg. Vi har allerede fire NM-helger (NM sprint/sprintstafett, NM ultralang, NM lang/mellom kvalik/mellom finale/stafett og NM natt), og jeg synes mye taler for å beholde dagens NM-uke samlet. Men da tror jeg ikke vi bør øke vinnertidene på langdistanse.

Jeg har ikke skaffet meg stemmerett til Forbundstinget, men fikk lyst til å si min mening likevel nå i forkant. Det finnes nok flere der med bred erfaring og enda lengre historisk perspektiv enn meg, men jeg har likevel et håp om å bli hørt. Jeg har løpt NM langdistanse 15 ganger. Gi meg to forsøk til, så skal jeg prøve å sanke nok poeng til å passere det siste hinderet alias Hanne Staff på adelskalenderen. Uansett stipulert vinnertid…

I morgen fyller jeg 40 år, og tenkte jeg skulle lire av meg noe klokt i den sammenheng. Jeg sklir kanskje ikke så lett inn blant de 40-åringene som får i bursdagsgave et startnummer til Birken eller Oslo maraton, som spark i ræva til å ta tak i livsstilen sin. Men tallet får utvilsomt fram noen tanker hos meg også.

Hvor lenge skal du holde på? I min jobb som toppidrettsutøver kan tallet 40 lett knyttes til forventninger både til fysisk forfall og at man skal avslutte karrieren. Min generasjon utøvere får ikke sjelden prestasjonen sin knyttet opp til alder, uansett om vi leverer bra eller dårlig. Enten er man hekta av fordi man er for gammel, eller så er det rått hvor bra man presterer til tross for alderen. Det kan jeg leve med.

Det kan være bra å ha noen perspektiver på hva man driver med. De kommer nok nærmere med alderen. Toppidrett er ikke det som redder verden, og utøverne er ikke helter. Godt beskrevet av Vibeke Skistad her: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-Idrettstjerner-er-ikke-helter–Vibeke-Skistad-8313881.html

Jeg føler meg heldig som kan ha idretten som jobb i en begrenset periode av livet. Jeg har vært profesjonell o-løper siden 2011 og siden da har jeg født 2 barn, så foreløpig har jeg 3 internasjonale sesonger som proff. Det ble en morsom comebacksesong i fjor, og jeg gleder meg til en sommer med nye terreng og løyper: Det er lett å glemme hvor heldige vi er, som får oppleve nerven ved å stille til start i en så uforutsigbar konkurranse som et o-løp.

Når forfaller man fysisk, til et nivå hvor man ikke har noe å gjøre internasjonalt? En eller gang gjør man selvsagt det, men for meg er det like selvsagt at det er individuelt når dette skjer. Både fordi vi er ulikt skapt, og fordi vi belaster kroppen vår ulikt. Sesongen 2015 gjorde jeg nokså store endringer i treningen, og var nok minst like sterk fysisk som noen gang tidligere. Men, det er klart, 40-tallet kan bikke formpila til bunns for alt jeg vet.

Min tidligere klubbtrener Mike Vinogradov sendte meg en liste over utøvere som var minst 35 år gamle da de tok en eller flere medaljer i OL (1994-2014) i en utholdenhetsidrett. Jeg synes at 63 herrer og 45 damer var nokså mange, i alle fall flere enn jeg ville ha tippet. Det var 7 norske bidrag: Hilde Gjermundshaug Pedersen, Kjersti Tysse Plätzer, Ole Einar Bjørndalen, Eirik Verås Larsen, Odd-Bjørn Hjelmeset, Håvard Klemetsen og Halvard Hanevold. Jeg har ikke sett noen tilsvarende liste for o-løpere på 35+ med VM-medaljer, men noe sier meg at det er en viss lengde på den også.

I 2016 blir VM i orientering nærmest på hjemmebane, like over svenskegrensa, i Strømstad. Det er så klart artig å få muligheten til å løpe VM bare 2 timers kjøring unna der jeg bor, men det er ikke den eneste grunnen til at jeg satser videre. For meg er orientering så mye mer enn den ene uka det er VM:

Det skjer spennende ting i klubben min, Nydalens SK, som jeg synes det er givende å være med på. Vi får et stadig bedre treningsmiljø i vår del av Oslo, og har noe ugjort sammen i klubbstafettene. Det finnes mange ressurspersoner i klubben, og jeg opplever et fint fellesskap på tvers av treningsgrupper (ungdom/jr/sr) og nivå. Dette med klubbfellesskapet ser jeg nok enda mer verdien av nå som jeg har stiftet familie, og en eller annen gang er det kanskje min tur til å bidra for våre yngste på Nydalens Løp og Lek.

Jeg tar en sesong av gangen, har jeg sagt de siste årene. Det sier jeg fortsatt. Så hvis noen har hørt at jeg skal trappe ned etter denne sesongen, kommer det ikke fra meg. Det blir nok en mer normal jobb på meg en gang, men jeg vet ikke når. Støtten jeg får fra den nærmeste familien i hverdagen, besteforeldre som uunnværlige barnevakter og trener Frode som diskusjonspartner, er avgjørende for at jeg ønsker å satse videre. Dere får si fra når nok er nok.

Jeg leser verken stillingsannonser eller boligannonser, og tar det som et tegn på at jeg er fornøyd med den jobben jeg har og den leiligheten vi bor i. Jeg leser btw ikke kontaktannonser heller, Anders.

Dette ble visst et sabla tørt innlegg uten bilder, men nå må soon-to-be 40-åringer få litt søvn, så det får heller være.

Boka med tittelen «Life begins at 40» har jeg ikke lest. Mer om boka her: https://en.wikipedia.org/wiki/Life_Begins_at_Forty

Ære være glamorøse WAGs og verdensvante førstedamer, men denne er til oss trauste trenerfruer.

Min mann Anders er hovedtrener for senior/junior i Nydalens SK orientering, og skulle derfor bruke pinsehelgen på to uttaksløp til junior-VM. Vi dro til Hamar/Løten hele familien. Jeg hadde fått lov til å melde meg på til begge løpene selv (i seniorklassen fyi), for Anders kunne trene diverse andre tider på døgnet. So far, so good.

Fredag. Trente, pakket (det tar litt tid) og kom oss av gårde klokka 14, etter å ha plukket opp Tarjei i barnehagen. Anders hadde laget en relevant trening på Løten, fra en skytebane langt til skogs. Her skulle jeg passe unger, type leke i skogen, mens han og juniorene trente. Vel. Like før treningen startet kom høljeregnet. Vi ble i bilen. Først måtte det så klart skiftes en middels bleie, i forsetet, for bagasjerommet var stappfullt. Etter det satt jeg der med to unger på fanget, og fikk tida til å gå på et eller annet vis.

Nydølene fikk trent det de skulle, og vi kom oss bort fra skytebanen på andre forsøk. Måtte bare snu en gang, for å levere et par bager som noen løpere hadde plassert i bilen vår. Neste stopp Vikingskipet vandrerhjem, med planer om middag og soving.

Hvor lang tid sånne trener-ting tar? Tja. «Skal bare avtale kjøring med de andre»: I løpet av den tiden rekker en trenerfrue å lage fredagstacoen, så fremt ungene sitter fint foran barne-tv. «Skal ringe et par av løperne»: Tar fort resten av kvelden. «Stikker og henter noen kart»: Ubestemt tid.

Lørdag. Vi bodde 20 minutters kjøring unna løpet, men dro 6 timer før jeg skulle starte siden juniorene startet før oss andre. Arenaen var fin, men uten parkeringsplasser, så vi ble fraktet siste biten med skyttelbuss. Vi tok den aller første bussen. På arena hadde jeg derfor god tid til å underholde Tarjei med småtroll-løype og kiosk-turer, før han ville til barneparkeringen. Tida går fort når man har det moro, og plutselig var det min tur til å løpe. Etterpå løp Anders gjennom juniorguttas løype. Så vi tok den siste bussen tilbake, og parkerte utenfor vandrerhjemmet 9 timer etter at vi dro. Da sto juniorene klare for å dra ut og spise i Hamar. Anders skulle være med dem, men jeg krevde å få dusje først. Treneren dro derfor litt etter klokka 19. Da var det bare for trenerfrua å få i ungene litt mat, amme, pusse barnetenner, skifte bleier og klær, lese boka «Pinos i barnehagen» for ca åttende kveld på rad og synge en gjeng nattasanger, uten at ungene viste særlig stor interesse for å sove.

Middag til meg? Jeg var ikke krisesulten, for jeg hadde spist resten av Tarjeis matpakke på vei inn i dusjen. Oppdaget at søppelposen under vasken var fjernet (bra, Anders!), og dro på jakt etter en tom pose. Hadde ikke treneren slengt fra seg en pose med treningstøy utenfor døra? Det hadde han, så jeg tok den posen. Men der stod jaggu også den fulle søppelposen. Full og full. Vandrerhjemmet hadde en katt (- ikke så bra, Anders). Så mens ungene ikke akkurat hadde falt til ro – de vrælte i kor – løp jeg rundt og samlet søppel fra veranda og plen. Jeg vil påstå at den slags må man kunne forvente av en trenerfrue på en lørdagskveld, uten overtidsbetaling.

Klokka 21 kom treneren hjem. Da stod grandisen min på kjøkkenbenken, og jeg skulle akkurat til å begynne å spise. Det skal sies at jeg nevnte den søppelposen.

Traust trenerfrue (foto: Stein Arne Negård)

Søndag. Vi dro bare 4 timer før jeg skulle starte, og tok faktisk ikke den første skyttelbussen. Men vi tok den siste bussen hjem, for etter min langdistanse skulle Anders løpe gjennom juniorjentenes løype. På vei hjem til Oslo svingte vi innom McDonalds for litt kvalitetsmat og mye kvalitetstid i lekerommet.

Løpene var jeg godt fornøyd med. Teknikken satt bra, og jeg var ikke så verst sprek. Neste uke stikker trenerfrua på verdenscup. Treneren drar til Rauland for å jobbe med junior-VM, som vi begge er med i løypeleggerteamet til. Jeg tar med meg begge ungene, og foreldrene mine blir med som barnevakter. Så da er det en viss fare for at jeg får alt for lite å gjøre. Kanskje jeg rett og slett skal ta med meg en bok.

Resultater lørdag

Resultater søndag

Her er tabellen som oppsummerer treningsåret 2014: En mellomsesong for meg, i og med at jeg fikk barn i juli. Treningsåret mitt går fra 1.november til 31.oktober, men tabellen kommer visst først nå.

2014 i tørre tall (klikk for større bilde)

2014 føltes som et «alt å vinne» – år: Det var bonus å kunne trene godt og attpåtil konkurrere på brukbart nivå, både som gravid og som fersk tobarnsmor. Et morsomt år, rett og slett. Det jeg er aller mest fornøyd med er nok hvor disiplinert jeg var i perioden 2 til 8 uker etter fødselen. Systematisk progresjon i løping, og en time per dag til verdens kjedeligste øvelser hjemme på gulvet. Ofte på en tid av døgnet da jeg gjerne skulle ha sovet. Men jeg var så innstilt på at disse ukene var de viktigste for å få til et skadefritt comeback.

I høst la jeg om treningen radikalt. Jeg har alltid likt å trene en god del alternativt. Men etter at jeg i høst løp hele NM-uka 9 uker etter fødsel, uten å få vondt noe sted, bestemte jeg meg for å bare løpe. Løping tar kortest tid: Både fordi det belaster kroppen mest, og fordi jeg kan trene alle økter ut fra døra. Det siste er et stort pluss så lenge man fullammer, noe som innebærer amming hver 3.- 4. time i snitt hele døgnet.

Med to barn i huset, hvorav ett som må holdes øye med 24-7 fram til hun starter i barnehagen august 2015, har jeg ikke ubegrenset med tid til trening og hvile. Amming og styr et par ganger hver natt gjør at jeg bør glemme alt jeg har lært om restitusjon, for ikke å bli psyket helt ut. Så foreløpig trener jeg færre timer enn tidligere, men jeg løper flere timer. Økningen i antall løpte kilometer er kanskje enda litt større.

Ingen regel uten unntak. Jeg er fortsatt glad i å gå på ski. Juledagene ble feiret på Rauland, i ned mot 20 minusgrader. Julaften ble jeg med to alt for spreke gutter (Hans Petter og Anders) på intervallen 6 x 10 minutter løping, men 1. og 2. juledag hadde jeg mine to første alternative økter siden 20.september. Tilbake i Oslo er jeg i løpe-modus igjen.

Minus 20 i Silkedalen 1.juledag

«Hvordan er det å ha barselpermisjon?», ble jeg spurt om i forrige uke. Da ble jeg svar skyldig.  Permisjon og permisjon, fru Blom. Jeg slang da innom diverse konkurranser allerede i høst. Nå prøver jeg å trene så godt jeg kan – akkurat som vanlig – fordi jeg planlegger full sesong i 2015.

Denne ukas VC-løp i Tasmania klarer jeg meg fint uten, men når sesongen starter i Norden til våren har jeg tenkt å være med på lasset. Jeg har som nevnt lagt om treningen, jeg har satt meg noen nye mål individuelt og jeg tror Nydalens damelag blir flere hakk vassere enn i fjor på klubbstafettene.

Takk for i år – vi sees i 2015!