Ferske spontanaborter hører man sjelden om, men de finnes. Jeg har nylig vært gravid, men bare i ni uker.
Torsdag 27. april var jeg hos legen til en ekstra ultralyd-undersøkelse, på grunn av stadig hyppigere blødninger den siste uka. De siste dagene hadde jeg innsett at det kanskje ikke ville komme noe barn i desember. La meg på benken, dro opp singleten, brettet to papirtørklær over trusekanten før geléen ble smurt utover – og ventet.
Det ble stille. Lenge. «Jeg… går og henter en kollega», sa legen omsider.
Legen rådet meg til å leve som normalt, for jeg kunne ikke gjøre noe fra eller til nå. Jeg hadde to spørsmål: Hvor lang tid tar det før kroppen rydder opp, og hvordan blir det? Legen svarte at han trodde det ville ta en til to dager. Han fortsatte: «Det er… mye blod som skal ut. Mye blod.»
Det var to dager til Tiomila i Gøteborg, og Anders hadde som Nydalens hovedtrener allerede reist dit med ti av klubbens løpere. Etter legetimen møtte jeg svigerfar, som tok med seg Tarjei og Sigrid til Skien slik at vi kunne dra på Tiomila uten barn. Etterpå satte jeg meg i godstolen, og der ble jeg en stund. Hva gjør man mens man venter på en spontanabort?
Tiomila føltes helt fjernt. Jeg ringte både Anders og min trener Frode, og vi var enige om at det var bedre å leve som normalt enn å sitte hjemme og vente på dette kjipe. Før legetimen hadde jeg løpt 4-3-2-1 minutter hardt for å sjekke om kroppen var i stand til å løpe fort oppi dette her, og det kjentes greit nok. Det var heller ikke hvilket Tiomila som helst denne gangen: I november i fjor dro jeg i gang et forsøk på å stille med seks damelag, mot normalt fire fra Nydalen. Det endte med åtte damelag á fem løpere. Jeg er glad i klubben min, var stolt over de åtte lagene og hadde ikke lyst til å droppe ut. «Men drit i Tiomila i kveld. Ingen kart eller andre forberedelser før du sitter på bussen i morgen», bestemte Frode.
Fredag 28. april pakket jeg bagen for å reise til Gøteborg, etter å ha løpt 90 minutter i vann med sykkel-Christina og pratet om helt andre ting. Tok på meg svart olabukse (alt synes mindre da), spaserte til bussen ved Sognsvann og kjente etter om jeg hadde litt vondt i magen. På vei inn i bussen pratet jeg med en journalist fra nab.no. Pløyet senere de 340 damelagenes oppstillinger sammen med lagvenninne Siri. Skrev ned en Tiomila-plan, som jeg sendte til Frode. Delte ut goodiebags til de tre sist påmeldte damene, som gjorde at vi ble mange nok til å melde på åtte damelag. Fulgte kort og godt legens råd om å leve som normalt.
Deler av Tiomila-planen
Lørdag 29. april skulle jeg løpe siste etappe på Tiomila. I fjor slo vi til med en 2. plass, men i år kunne ingen forvente pallen etter en del skader og sykdom i damestallen. Jeg regnet likevel med tøffe dueller, for så lenge man løper ut blant de 30-40 beste lagene på siste etappe vil det være internasjonale toppløpere i nærheten. Malin, Siri, Marion og Ragne sendte meg ut på 17. plass. Jeg fikk god bruk for Tiomila-planen, for det kom diverse tanker som jeg måtte kaste ut av hodet. Underveis klarte jeg å glede meg over kanskje det aller beste Tio-terrenget jeg har løpt i noen gang, og det kjentes bra å løpe oss inn til 13. plass.
Foto: Bjørn Hauge
Det passet meg bra at vi ikke klarte topp ti, for da slapp jeg kveldens premieutdeling. Skiftet kjapt etter løpet, og hev innpå en porsjon av klubbmiddagen på vei til bussen tilbake til Nydalens overnattingssted. Slengte meg på sofaen der, med beina høyt og godisen lett tilgjengelig. Vi satt en fin gjeng og fulgte de første herre-etappene på TV sammen. Det hadde gått over to døgn siden jeg var hos legen, men jeg hadde fortsatt ikke vondt i magen. For en seigpining.
Natt til søndag 30. april sov jeg elendig. Fulgte litt med på en herlig TV-sending fra herrestafetten – tenk om NRK tente på at Tio-natta er magisk sakte-TV? Brukte Tio-appen for å følge Nydalens fire herrelag. Planen for søndag var at Anders og jeg skulle kjøre fra Gøteborg til Strømstad, ta biffbåten til Sandefjord og kjøre videre til Skien for å møte ungene.
Anders hadde for øvrig en tøff helg. Lagleder på damestafetten, og en lang nattetappe på herrestafetten.
Sterk sol på arena (Foto: Bjørn Hauge)
12. plass var jaggu bra av oss gutta (Foto: Kjetil Espedal)
Digg å sove på båten
På båten skjønte jeg at NÅ er det på g. Vi kjørte derfor direkte til legevakten i Skien. (Hopp til neste avsnitt hvis du ikke tåler blod.) Det var kø hos legevakten, så i stedet for å gå til skranken svingte jeg inn på toalettet. Der kom jaggu de første klumpene. «Mye blod», hadde legen sagt på torsdag. «Klumper på størrelse med en kiwi», kunne han ha lagt til. Takk for svart olabukse. Etterpå spurte jeg om råd i skranken, før vi på vei til svigers kjørte innom Joker for å hamstre tre pakker tykke nattbind. Jeg hadde begynt å begripe omfanget av dette her.
I Tors gate 1 var det pølsefest for hele Nordberg-slekta, før kveldens fotballkamp mellom Odd og Vålerenga. I dette kaoset med 15 store og små gjester var det ikke helt tida for å skyte inn «jeg er forresten midt i en spontanabort», så jeg faket en magesjau og isolerte meg på badet i 2. etasje. Anders kom oppom hvert 10. minutt. Jeg takket nei til pølser. Syntes ting tok litt av og ringte legevakten, men fikk høre at det er normalt at man ikke kommer seg ut fra badet de første timene. Så da var det greit for meg at Anders tok med seg Tarjei, satte mobilen på maks ringevolum og dro sammen med den intetanende slekta på fotballkamp. Man lever da som normalt.
Odd slo Vålerenga 2-1. Nordberg-slekta dro hver til sitt. Tarjei og Sigrid sov. Jeg tok sats, og gjennomførte en dusj. Drakk resten av 1,5-litern med Farris. Viste meg for første gang i stua i 1. etasje, der Anders nettopp hadde fortalt sine foreldre at min magesjau ikke var smittsom.
Natt til 1. mai sov jeg som en stein i åtte timer. Da jeg våknet, gjennomsvett som i ukene etter en fødsel, skjønte jeg at det nok ikke var meningen. Jeg var i alle fall glad for at jeg hadde sovet på et håndkle som var brettet dobbelt. Ærlig talt: Spontanabort er noe griseri. Er det fordi det handler om kvinner og blod at dette er så tabubelagt? Eller er det fordi det er for privat å innrømme at man har forsøkt å få barn? Det er vel ikke akkurat breaking news at par i fruktbar alder sysler med sånt.
Det anslås at 10-30 % av alle svangerskap ender på denne triste måten. Det er med andre ord svært normalt å oppleve det vi gjorde. Som regel rydder kroppen opp fordi kvinnen har en feilvare inni seg. Dette er nok mye enklere å leve med for oss som har to friske barn allerede, enn for par som prøver å få sitt første barn. Jeg føler virkelig med de som må gjennom dette i en slik situasjon, og kanskje flere ganger. Men etter ti dager med forvarsler, kjentes det for meg aller mest som en lettelse da det endelig skjedde.
Mandag 1. mai. Ikke gravid. What to do? Jeg trengte ikke så lang tid på å stokke kortene. Tirsdag 2. mai hadde jeg bestemt meg for å satse på VM i Estland, som arrangeres den første uka i juli. De siste årene har jeg løpt fire VM-distanser, men nå må jeg prioritere hardt. Jeg ønsker å løpe langdistanse og skogsstafett, hvis landslagsledelsen vil ha meg med og hvis jeg kjenner at jeg virkelig har noe på VM å gjøre. I vinter trente jeg full mengde, men med lav intensitet og 90% alternativt, for å få skikk på senefestet til hamstrings via tøff styrketrening som kostet mye. Men hvis jeg får fulgt planen og løpt gradvis mer framover, tror jeg det kan bli et morsomt VM likevel.
Fredag 5. mai la jeg meg ned ved ei myr i Nordmarka, på grunn av sterke mageknip. Ble senere sjekket på Ullevål sykehus, og fikk vite kroppen ikke var helt ferdig med å rydde opp. Tok blodprøve, spurte om Hb-verdien og fikk 10,7 til svar. «Ti komma sju, du TULLER!» Legen svarte at nei, det er da helt normalt i en slik situasjon. «Jeg skal ha godt over 13! Kan jo ikke LØPE med sånt!» Fikk ingen sympati for den typen frustrasjon, og innser at mitt fokus etter en slik sjekk ikke var helt A4.
13.-14. mai: VM-uttaksløp i Estland. Orienterte i perioder som en amatør. Hadde ikke all verdens fart opp bakkene. Havnet et godt stykke bak de beste. Fikk en del normalt enkle spørsmål («gått greit med treninga etter Tiomila?»), som jeg besvarte med hvite løgner. Nå blør jeg fortsatt, men svetter ikke hver natt mer. Og lever som normalt.