Ferske spontanaborter hører man sjelden om, men de finnes. Jeg har nylig vært gravid, men bare i ni uker.
Torsdag 27. april var jeg hos legen til en ekstra ultralyd-undersøkelse, på grunn av stadig hyppigere blødninger den siste uka. De siste dagene hadde jeg innsett at det kanskje ikke ville komme noe barn i desember. La meg på benken, dro opp singleten, brettet to papirtørklær over trusekanten før geléen ble smurt utover – og ventet.
Det ble stille. Lenge. «Jeg… går og henter en kollega», sa legen omsider.
Legen rådet meg til å leve som normalt, for jeg kunne ikke gjøre noe fra eller til nå. Jeg hadde to spørsmål: Hvor lang tid tar det før kroppen rydder opp, og hvordan blir det? Legen svarte at han trodde det ville ta en til to dager. Han fortsatte: «Det er… mye blod som skal ut. Mye blod.»
Det var to dager til Tiomila i Gøteborg, og Anders hadde som Nydalens hovedtrener allerede reist dit med ti av klubbens løpere. Etter legetimen møtte jeg svigerfar, som tok med seg Tarjei og Sigrid til Skien slik at vi kunne dra på Tiomila uten barn. Etterpå satte jeg meg i godstolen, og der ble jeg en stund. Hva gjør man mens man venter på en spontanabort?
Tiomila føltes helt fjernt. Jeg ringte både Anders og min trener Frode, og vi var enige om at det var bedre å leve som normalt enn å sitte hjemme og vente på dette kjipe. Før legetimen hadde jeg løpt 4-3-2-1 minutter hardt for å sjekke om kroppen var i stand til å løpe fort oppi dette her, og det kjentes greit nok. Det var heller ikke hvilket Tiomila som helst denne gangen: I november i fjor dro jeg i gang et forsøk på å stille med seks damelag, mot normalt fire fra Nydalen. Det endte med åtte damelag á fem løpere. Jeg er glad i klubben min, var stolt over de åtte lagene og hadde ikke lyst til å droppe ut. «Men drit i Tiomila i kveld. Ingen kart eller andre forberedelser før du sitter på bussen i morgen», bestemte Frode.
Fredag 28. april pakket jeg bagen for å reise til Gøteborg, etter å ha løpt 90 minutter i vann med sykkel-Christina og pratet om helt andre ting. Tok på meg svart olabukse (alt synes mindre da), spaserte til bussen ved Sognsvann og kjente etter om jeg hadde litt vondt i magen. På vei inn i bussen pratet jeg med en journalist fra nab.no. Pløyet senere de 340 damelagenes oppstillinger sammen med lagvenninne Siri. Skrev ned en Tiomila-plan, som jeg sendte til Frode. Delte ut goodiebags til de tre sist påmeldte damene, som gjorde at vi ble mange nok til å melde på åtte damelag. Fulgte kort og godt legens råd om å leve som normalt.
Deler av Tiomila-planen
Lørdag 29. april skulle jeg løpe siste etappe på Tiomila. I fjor slo vi til med en 2. plass, men i år kunne ingen forvente pallen etter en del skader og sykdom i damestallen. Jeg regnet likevel med tøffe dueller, for så lenge man løper ut blant de 30-40 beste lagene på siste etappe vil det være internasjonale toppløpere i nærheten. Malin, Siri, Marion og Ragne sendte meg ut på 17. plass. Jeg fikk god bruk for Tiomila-planen, for det kom diverse tanker som jeg måtte kaste ut av hodet. Underveis klarte jeg å glede meg over kanskje det aller beste Tio-terrenget jeg har løpt i noen gang, og det kjentes bra å løpe oss inn til 13. plass.
Foto: Bjørn Hauge
Det passet meg bra at vi ikke klarte topp ti, for da slapp jeg kveldens premieutdeling. Skiftet kjapt etter løpet, og hev innpå en porsjon av klubbmiddagen på vei til bussen tilbake til Nydalens overnattingssted. Slengte meg på sofaen der, med beina høyt og godisen lett tilgjengelig. Vi satt en fin gjeng og fulgte de første herre-etappene på TV sammen. Det hadde gått over to døgn siden jeg var hos legen, men jeg hadde fortsatt ikke vondt i magen. For en seigpining.
Natt til søndag 30. april sov jeg elendig. Fulgte litt med på en herlig TV-sending fra herrestafetten – tenk om NRK tente på at Tio-natta er magisk sakte-TV? Brukte Tio-appen for å følge Nydalens fire herrelag. Planen for søndag var at Anders og jeg skulle kjøre fra Gøteborg til Strømstad, ta biffbåten til Sandefjord og kjøre videre til Skien for å møte ungene.
Anders hadde for øvrig en tøff helg. Lagleder på damestafetten, og en lang nattetappe på herrestafetten.
Sterk sol på arena (Foto: Bjørn Hauge)
12. plass var jaggu bra av oss gutta (Foto: Kjetil Espedal)
Digg å sove på båten
På båten skjønte jeg at NÅ er det på g. Vi kjørte derfor direkte til legevakten i Skien. (Hopp til neste avsnitt hvis du ikke tåler blod.) Det var kø hos legevakten, så i stedet for å gå til skranken svingte jeg inn på toalettet. Der kom jaggu de første klumpene. «Mye blod», hadde legen sagt på torsdag. «Klumper på størrelse med en kiwi», kunne han ha lagt til. Takk for svart olabukse. Etterpå spurte jeg om råd i skranken, før vi på vei til svigers kjørte innom Joker for å hamstre tre pakker tykke nattbind. Jeg hadde begynt å begripe omfanget av dette her.
I Tors gate 1 var det pølsefest for hele Nordberg-slekta, før kveldens fotballkamp mellom Odd og Vålerenga. I dette kaoset med 15 store og små gjester var det ikke helt tida for å skyte inn «jeg er forresten midt i en spontanabort», så jeg faket en magesjau og isolerte meg på badet i 2. etasje. Anders kom oppom hvert 10. minutt. Jeg takket nei til pølser. Syntes ting tok litt av og ringte legevakten, men fikk høre at det er normalt at man ikke kommer seg ut fra badet de første timene. Så da var det greit for meg at Anders tok med seg Tarjei, satte mobilen på maks ringevolum og dro sammen med den intetanende slekta på fotballkamp. Man lever da som normalt.
Odd slo Vålerenga 2-1. Nordberg-slekta dro hver til sitt. Tarjei og Sigrid sov. Jeg tok sats, og gjennomførte en dusj. Drakk resten av 1,5-litern med Farris. Viste meg for første gang i stua i 1. etasje, der Anders nettopp hadde fortalt sine foreldre at min magesjau ikke var smittsom.
Natt til 1. mai sov jeg som en stein i åtte timer. Da jeg våknet, gjennomsvett som i ukene etter en fødsel, skjønte jeg at det nok ikke var meningen. Jeg var i alle fall glad for at jeg hadde sovet på et håndkle som var brettet dobbelt. Ærlig talt: Spontanabort er noe griseri. Er det fordi det handler om kvinner og blod at dette er så tabubelagt? Eller er det fordi det er for privat å innrømme at man har forsøkt å få barn? Det er vel ikke akkurat breaking news at par i fruktbar alder sysler med sånt.
Det anslås at 10-30 % av alle svangerskap ender på denne triste måten. Det er med andre ord svært normalt å oppleve det vi gjorde. Som regel rydder kroppen opp fordi kvinnen har en feilvare inni seg. Dette er nok mye enklere å leve med for oss som har to friske barn allerede, enn for par som prøver å få sitt første barn. Jeg føler virkelig med de som må gjennom dette i en slik situasjon, og kanskje flere ganger. Men etter ti dager med forvarsler, kjentes det for meg aller mest som en lettelse da det endelig skjedde.
Mandag 1. mai. Ikke gravid. What to do? Jeg trengte ikke så lang tid på å stokke kortene. Tirsdag 2. mai hadde jeg bestemt meg for å satse på VM i Estland, som arrangeres den første uka i juli. De siste årene har jeg løpt fire VM-distanser, men nå må jeg prioritere hardt. Jeg ønsker å løpe langdistanse og skogsstafett, hvis landslagsledelsen vil ha meg med og hvis jeg kjenner at jeg virkelig har noe på VM å gjøre. I vinter trente jeg full mengde, men med lav intensitet og 90% alternativt, for å få skikk på senefestet til hamstrings via tøff styrketrening som kostet mye. Men hvis jeg får fulgt planen og løpt gradvis mer framover, tror jeg det kan bli et morsomt VM likevel.
Fredag 5. mai la jeg meg ned ved ei myr i Nordmarka, på grunn av sterke mageknip. Ble senere sjekket på Ullevål sykehus, og fikk vite kroppen ikke var helt ferdig med å rydde opp. Tok blodprøve, spurte om Hb-verdien og fikk 10,7 til svar. «Ti komma sju, du TULLER!» Legen svarte at nei, det er da helt normalt i en slik situasjon. «Jeg skal ha godt over 13! Kan jo ikke LØPE med sånt!» Fikk ingen sympati for den typen frustrasjon, og innser at mitt fokus etter en slik sjekk ikke var helt A4.
13.-14. mai: VM-uttaksløp i Estland. Orienterte i perioder som en amatør. Hadde ikke all verdens fart opp bakkene. Havnet et godt stykke bak de beste. Fikk en del normalt enkle spørsmål («gått greit med treninga etter Tiomila?»), som jeg besvarte med hvite løgner. Nå blør jeg fortsatt, men svetter ikke hver natt mer. Og lever som normalt.
hauskennordberg 
Veldig tøft av deg å publisere dette! Skjønner at det ikke er enkelt, men slike ting skjer og man må bare leve på nytt. Har selv vært der, men i og med at jeg er ganske og ung og ikke en person som ønsker barn var dette bare en fryd. Men vi er forskjellige og vi må bare leve som normalt. Lykke til videre 🙂
Tusen takk!
Finaste AM! Jag sitter i Estland efter VM-test lång och läser med tårar i ögonen. Ta hand om dig, alla goda tankar till dig. Jag hoppas vi möts senare i sommar i en skog inte långt härifrån. Kramar
Tusen takk, Helena! Vi møtes i en eller annen skog, før eller senere. Lykke til videre framover, du virker sterk 🙂
Fint at du skriver om dette. Jeg hadde to spontanaborter og har nå termin med første barn 1. Juli. Jeg stusser også over at dette er så tabu. Fikk ikke til å snakke om det da det var ferskt, men prøver å være så åpen som mulig nå.
Tusen takk. Trist å høre om din erfaring. Krysser fingrene for at det går bra nå!
Fint og annerledes skrevet om spontanabort! Ønsker dere masse lykke til med neste forsøk ❤
Tusen takk!
Vad ledsen jag blir när jag läser det du skriver. Har varit med om två missfall själv och vet vad du går igenom. Tyvärr fick vi vårt första missfall innan vi hade några barn och detta i vecka 15. Som du skriver det är mycket blod, mycket smärta och för mig var det många tårar. Jag var öppen med att jag fått missfall och det visade sig att det var väldigt många som fått missfall i min omgivning som jag inte visste om. För precis som du skriver så är det inget man pratar om. Jag hoppas att du repar dig snabbt och att ni om ni vill lyckas bli gravida snart igen. Hoppas också att du får hjälp att bearbeta detta om du behöver, tyvärr fick jag inte den hjälpen här i Sverige. All kärlek och lycka till er och era fina barn (som jag hade äran att träffa på VM i Strömstad på campingen).
Trist å høre om dine erfaringer. Takk for dine gode ord!
Så bra skrevet👍 Har selv vært igjennom dette for andre gang no. Først gang var eg 5 uker på vei. Andre gang var eg 13 uker på vei og regnet med at denne gangen skulle det gå bra. Hadde en blødning på nyttårsaften og endte med å gå til legen etter en uke med litt små blødninger i panikk for at eg skulle miste igjen. Men der fikk eg beskjed om at alt såg bra ut og at eg måtte bare slappe av. Tre uker etterpå skulle eg på min første kontroll og gleder meg mye. To dager etter eg hadde vært hos legen får eg en telefon om at HCG nivået i kropper hadde synket og at det nok ikke var noe liv i magen. Ble sendt på sykehuset for å få dette sjekket og det viste seg at det ikke var noe liv. Fikk da beskjed om at eg måtte sitte igang aborten for kroppen ikke hadde gjort det selv og ble sendt hjem med en del tabletter eg skulle ta og beskjed om at det kom til å gjøre vondt og blø mye. Det gjorde eg. Blødde mye den første uken og hadde blødninger i en hel måned etterpå. Etter det virket alt bra og eg trodde eg hadde fått kroppen min tilbake, men etter to måneder begynte eg plutselig å foss blø en kveld. Skjønte ikke hva det kunne være. Fossblødningene kom og gikk og tilslutt ringte eg legen. Legen skjønte ikke hva det kunne være for det var tross alt lenge siden eg måtte ta abort, men han ringte til sykehuset. De viste heller ikke hva der kunne være, men skjedde det flere ganger så måtte eg ringe ril de selv så skulle de ta meg inn. Dagen etterpå ringte sykehuset meg opp igjen og eg fikk beskjed om å komme inn for de ville se hva der kunne være. Etter en innvendig ultralyd fant de rester igjen og eg ble sendt direkte til oprasjon. Endelig ferdig tenkte eg. To uker etter Så kom påsken og eg fikk mer og mer ondt i magen, fikk feber og begynte å blø igjen. Søndagen i påskeferien var smertene så store at eg ikke kunne ligge på magen eller noe og vi reiste på legevakten. Der kunne de ikke si hva det kunne være så eg ble sendt på sykehuset igjen for en ny innvendig ultralyd og fikk bekreftet det eg fryktet. De hadde ikke fått ut alt den første oprasjonen. Så da ble det enda en oprasjon. No har det gått en måned og eg kan endelig si at eg føler meg som meg sjøl igjen og at eg har fått kroppen min tilbake. Nå er det bare å finne roen igjen og prøve på nytt👍 Tungt er det, men skjønner ikke hvorfor dette skal være så tabu. Tror de fleste som opplever dette trenger å få det ut. Og er godt å snakke med noen som har vært igjennom lignende ting også.
Det var virkelig brutale greier du har vært gjennom; jeg var ikke klar over at det kunne bli flere runder med så lang tid mellom hver. Takk for god tilbakemelding!
SÅ himla bra ATT du skriver – vi måste ständigt bryta alla tabun som rör kvinnokroppen, alla dessa normala ting som sker men inte pratas om – vi måste prata MER hela tiden tills det blir precis så normalt som det är. Med det inte sagt att det som normalt sker är mindre jobbigt, men ju fler erfarenheter som delas desto mindre ensamt. Du gör oss mindre ensamma och starkare tillsammans. TACK! Ses nån dag!
Hei Maria, tusen takk for tilbakemelding. Jeg tror du har helt rett. Vi sees plutselig!
Jeg kommer litt seint på banen med en kommentar siden jeg lå litt på etterskudd med RSS-lista mi.
Bra at du skriver om dette! Hadde det vært mindre tabu generelt hadde kanskje de fleste opplevd det som mindre traumatisk. Jeg mener ikke å forringe noens opplevelse av sorg og savn, og ja, det kan være brutalt, men den skyld og skam som mange sliter med er helt unødvendig.
Takk for fin tilbakemelding. Enig med deg!