2017 var ikke et av DE årene. Hvor jeg knapt er syk eller skadet. Hvor selvtilliten stiger hver gang jeg huker av nok en god treningsuke. Hvor prestasjonene i konkurranser blir deretter. «Jeg har vært frisk og skadefri», er standardsvaret når utøvere blir bedt om å forklare framgang. Men hvor ofte skjer det?

I snitt hvert tredje til fjerde år går treningen min på skinner. Jeg tror ikke det er så ulikt andre toppidrettsutøvere. Kakediagrammet illustrerer karrierens mest alternative treningsår, fra 1. november 2016 til 31. oktober 2017.

AMHN 2017: Heia alternativ trening

For å ta steget opp til høyeste nivå internasjonalt, kreves nok et «frisk og skadefri»-år. Men når utøvere først har kommet dit, virker det som de er mindre sårbare for justeringer i treningen. Med erfaring takler man motgang bedre mentalt, og prestasjonene kan derfor sprike mindre enn det treningen tilsier for en «frisk og skadefri»-sesong versus en mellomsesong. Når man først er blitt gjennomtrent, tåler man dessuten litt svinn i treningen bedre enn før rent fysisk.

Media kan bruke uttrykket «medisinsk sensasjon» for å beskrive toppresultater uten topp forberedelser, men dette skjer kanskje for ofte til å kunne forsvare ordbruken. For en del utøvere er toppidrett nærmest et eksperiment, hvor man tester ut hva og hvor mye kroppen tåler. Det får briste eller bære. Det bærer alltids for noen av oss.

Hvorfor flyter det ikke oftere enn hvert fjerde år? Belastningsskader kommer når jeg ryker på en klassisk «too much – too fast – too soon – and with too little rest». Andre ganger har jeg bare uflaks, og får akutte fall- og kuttskader: Bratt utfor på Skullerud 2003, steinrøys i Sørkedalen 2009, trepall i Moss 2010, betongblokk i Vikersund 2015, tau spent over sti i Oppdal 2017 … Hei sann brudd i kneet, kutt i kneet med infeksjon/sykehusinnleggelse, nytt brudd i kneet, brukket albu og delvis avrevet leddbånd i kneet.

Sykdom har ikke ødelagt for meg, bortsett fra i 2013 da vårt eldste barn gikk sitt første år i barnehagen. Da ble jeg syk ca hver femte uke om vinteren, samt i forkant av VM og to av de tre andre VC-rundene. Det året føltes det helt kanon å likevel dra i land VM-stafetten sammen med Heidi og Mari. Man setter ekstra stor pris på oppturer som kommer når man minst venter det, i disse forbaska mellomsesongene.

Jeg fører åpen treningsdagbok på funbeat.se, men her er 2017 i papirformat

De seks første månedene av treningsåret 2017 løp jeg totalt kun 40 timer, siden jeg prioriterte tøff styrketrening for hamstring for å bli kvitt en tendinose i senefestet. Jeg tok meg tid til det, siden jeg planla å bli gravid og uansett ikke skulle løpe VM i år. Men 1. mai satt jeg der med en spontanabort, og 9 uker igjen til VM. Skippertak neste. Hardøkter trente jeg ikke utover noen få konkurranser, fordi en 6 uker lang spontanabort-blødning gav så lave blodverdier. Mengde fungerte derimot bra, og 15. juni passerte jeg 5000 minutter trening siste 30 døgn. Sånt gir kred i visse funbeat-kretser. Løpingen trappet jeg opp så raskt som jeg turte.

Lørdag 24. juni la jeg meg til å sove med senkede skuldre, på en oppblåsbar madrass i stua i en B&B-leilighet i Oppdal. Det var en uke til VM, og for første gang i år hadde jeg prestert på høyt nivå i en konkurranse – en Norgescup langdistanse i krevende terreng. Jeg tenkte at denne våren har det vært et himla kjør, men nå rekker jeg faktisk VM og har noe der å gjøre. Dagen etter rev jeg delvis av leddbåndet i kneet. Hei sann.

Når ikke leddbåndet holder kneet på plass, får tapen gjøre det

VM langdistanse nr 4 / stafett nr 6, etter en etappe under pari fra meg. Deretter to fine treningsuker før O-ringen, som ble den uka i år hvor jeg hadde mest å melde: En etappeseier og 2. plass sammenlagt. Forseringen gjennom våren og sommeren gjorde at jeg ikke ville pushe grenser i høst, og jeg takket nei til å løpe Verdenscup. Jeg satte meg i stedet som mål å komme skadefri ut av sesongen, men unnet meg å delta på NM, Norgescup, 25manna og Blodslitet. Det ble fint lite løpetrening mellom disse løpshelgene, og det lille jeg løp var gjerne i myr. Men så lenge jeg kunne nyte flotte terreng og løyper på disse løpene sammen med fine klubbkompiser i Nydalen, holdt jeg ut med vannløping, ellipse, rulleski, sykkel og styrke.

«Alle Nydalsgutta ser ut som Anders Nordberg. Lyst hår og bredt glis.» Sitat anonym NSK-fan / skrytebilde NM ultralang

Det meste jeg har løpt på et år er 535 timer. De årene jeg kommer opp i 350-400 timer løping og får supplert med alternativ mengde, går det som regel greit å få til en hel sesong. Den største utfordringen ved å løpe lite synes jeg er å få trent nok o-teknikk, noe som kan påvirke tryggheten teknisk ved høy fart. Dessuten at litt av løpsstyrken i terrenget mangler.  174 timer løping er litt snaut, men nå har jeg prøvd det også. Jeg er så heldig å ha en trener ved navn Frode Øverøyen Balchen, som ikke mister trua av sånt. Det er kanskje i motgang trenere får vist hva de duger til. Takk for i år, både til Frode og alle dere som kom til bunns i dette innlegget. Vi sees i en eller annen skog.