Flau over å være toppidrettsutøver

Jeg må ha det preparatet NÅ, de bruker det i USA! En profilert, populær norsk utøver med internasjonale meritter snakket desperat til meg. Året var 2000, og vi stod på hver vår side av disken på et apotek hvor jeg jobbet ved siden av farmasistudiene. Det nærmet seg en svært viktig konkurranse for utøveren. Jeg verken kunne eller ville bestille preparatet fra USA, og utøveren skjelte meg ut. Til slutt ba sjefen min utøveren om å forlate apoteket. Vel er historien gammel, men jeg nevner den for å poengtere at det ikke bare er utenlandske utøvere som gjør meg flau.

Toppidrettsutøvere er et gjennomsnitt av befolkningen, på alle andre områder enn idrettsprestasjoner. Toppidrettsutøvere kan ha plettfri vandel, men de kan også kjøre for fort og i fylla, utøve voldshandlinger, snyte på skatten eller trikse med statsborgerskap. De kan i tillegg bli tatt i doping; et område hvor vi ikke bryr oss like mye om hva gjennomsnittet av befolkningen bedriver.

Mannen i gata kjøper og tar kosttilskudd, slankepiller og proteinpulver, uten å stille krav til dokumentasjon av innhold, effekt og bivirkninger. De jager et bedre liv med mindre smerter og plager, eller forandret kropp. De går kanskje bak ryggen til legen sin. Hva har de å tape? I beste fall kaster de penger ut av vinduet. I verste fall spiser de noe som gjør helsa deres dårligere, enten alene eller fordi stoffet ikke bør kombineres med legemidler de bruker. Tilsvarende oppførsel ser vi hos et ukjent antall toppidrettsutøvere. De kjøper og tar kosttilskudd eller medisiner uten å stille krav til dokumentasjon av innhold, effekt og bivirkninger. De jager bedre prestasjoner. De går kanskje bak ryggen på idrettslegen sin: Der folk flest tror på Snåsamannen, oppsøker norske toppidrettsutøvere en kvakksalver i Østfold. Hva har de å tape? I beste fall kaster de penger ut av vinduet. I verste fall spiser de noe som gjør helsa deres dårligere, eller de blir tatt i doping.

Denne uka er jeg flau over å være toppidrettsutøver. Jeg forventer mer av mine kollegaer enn av mannen i gata, når det gjelder kritisk sans til hvilke stoffer de putter i seg. Jeg kjøper ikke holdningene: «Meldonium var ikke forbudt, så jeg prøvde ut om det hadde en effekt». Hjertemedisiner er for syke mennesker. Hva i huleste tenker de med, friske utøvere som prøver det ut? Jeg kjøper ikke forsvarstalene: «Det var jo tillatt å bruke meldonium i 2015». Jepp, det stemmer, men nå er det forbudt, etter en grundig prosess hos WADA. Og da er det ikke sånn halv-forbudt i en overgangsperiode. Beklager. «Jeg fikk ikke med meg at stoffet ble satt på dopinglista». Den årlige oppdateringen 1.januar byr sjelden på omfattende endringer. Men, det er klart, hvis pilleboksene er mange blir det mye å holde styr på. «Jeg prøvde det, men det hadde ingen effekt.» Hvordan vet man sikkert om noe har en effekt, i en kropp der et uendelig antall variable påvirker prestasjonen? Jeg kjøper ikke bortforklaringene: «Jeg trengte medisinen», angivelig på grunn av en rimelig søkt diagnose som utøveren kanskje betalte både lege og advokat for å bekrefte. Utøvere har selvsagt lov til å motta behandling for sykdom, og kan søke om medisinsk fritak for å få lov til å bruke stoffer som står på dopinglista. Man kommer dog ikke så langt med å dikte opp diagnoser i etterkant av en positiv dopingprøve, og slik må det faktisk være hvis vi skal nærme oss en ren idrett.

Hvor langt bak doperne ligger WADA? Hvilke andre stoffer som foreløpig ikke står på dopinglista, er i utstrakt bruk internasjonalt? Troverdigheten til internasjonal toppidrett er så lav at ingen lenger blir overrasket over neste dopingsak. Var det bedre før? Var det verre før? Vi vet ikke sikkert. Vi vet bare at det er for dårlig nå, og ingen kan innerst inne tro på nullvisjonen for dopingbruk. Jeg tviholder på hypotesen om at omfanget av doping i en idrettsgren er proporsjonalt med graden av «fame & fortune» for grenen, og føler i så måte at jeg har valgt en ok idrett.

Meldonium har vært tilgjengelig uten resept i flere land i Øst-Europa. Reseptfritt betyr ikke effektfritt eller bivirkningsfritt. Medisiner er beregnet på syke mennesker, uavhengig av krav om resept. Paracetamol er reseptfritt i Norge, men likevel dødelig. Hva om paracetamol eller et annet reseptfritt legemiddel i Norge ble hevdet å være prestasjonsfremmende? Det stod ikke på dopinglista, og var lett tilgjengelig. Kanskje ville en rekke norske utøvere ha brukt det? Antagelig, for vi er ikke nødvendigvis så mye bedre enn alle andre. Men det er mulig vi hadde vært flinkere til å kaste pilleboksene den dagen stoffet ble satt på dopinglista, takket være et mer omfattende antidopingarbeid og bedre kommunikasjonsrutiner enn mange andre land.

Den dagen jeg ble skjelt ut på apoteket, mistet jeg trua. Hvis denne kjernekaren av en utøver jager marginer i gråsonen, hva gjør da andre jeg ser opp til? På det samme apoteket leverte jeg samme år ut til en norsk idrettslege preparater som i beste fall skulle brukes til forskning eller beredskap, men som i verste fall ble brukt til å hente marginer i gråsonen. Som ung farmasistudent hadde jeg ikke guts til å spørre. Jeg håper jeg ville ha fått et ærlig svar.

Lengre vinnertider på NM langdistanse? Kanskje ikke.

Til Forbundstinget 12.-13. mars er det kommet inn forslag fra Halden SK om endring av vinnertider i NM. Argumentene for lengre vinnertider på langdistanse er helt greie, og da jeg hørte om forslaget under NM i fjor var jeg enig. Nå ønsker jeg likevel at dagens vinnertider skal bli stående. Lengre vinnertider kan i verste fall gi lavere deltakerantall både på lang- og mellomdistanse, og etter selve forslaget i kursiv skal jeg prøve å begrunne hvorfor.

Sakspapirene punkt 8.3: «Halden SK mener at vinnertidene i NM bør samsvare med de angitte vinnertidene i et VM. Dette for at løperne som deltar i NM skal ha muligheten til å konkurrere under samme tidsrammer som på VM. Spesielt gjelder dette langdistansen for damer. Et poeng er også at vinnertidene i NM brukes som mal for vinnertider i andre løp. Det blir dermed få muligheter for løpere å forberede seg på de internasjonale betingelsene gjennom løp i Norge. En observasjon er også at den angitte vinnertiden for damer langdistanse er betydelig kortere i NOF sine regler enn i IOF sine regler. Dette til tross for at det ikke er angitt noen argumentasjon for hvorfor norske damer skal ha kortere vinnertid enn hva damer har internasjonalt.»

Forbundsstyret støtter forslaget, mener at myndighet for vedtaket ligger hos forbundsstyret, og foreslår at forslaget oversendes styret.

Slik er vinnertidene i dag:

Damer: NM 65 min / VM 70-80 min

Herrer: NM 90 min / VM 90-100 min

NM-uka i orientering er 4 konkurranser på 4 dager, med langdistansen dag 1. Tøft nok for de av oss som løper orientering på heltid. Umenneskelig for de fleste unge seniorer. Overgangen kan nok føles brutal fra et overkommelig NM-program i juniortida, der to og to årskull konkurrerer mot hverandre, og mange får både gode plasseringer og fortjent oppmerksomhet. Velkommen til seniorklassen: Her er det 20 årskull å konkurrere mot, og vi starter NM-uka med å ta knekken på dere. For de fleste unge seniorer bruker naturlig nok en god del mer enn stipulert vinnertid på langdistansen.

«Beina var som bly mot slutten av langdistansen og resten av uka. Ingenting å gi.» Dette skrev 22 år gamle Hausken i treningsdagboka etter NM i 1998. Hanne Staff vant langdistansen på 80 min. Jeg var storfornøyd med å bli nr 6 av 53 startende, men det tok 98 min og alle kreftene mine. Halve dameklassen brukte over 110 min. Det tok av ulike årsaker 4 år før jeg løp NM langdistanse neste gang.

Det er blitt stuerent å stå over enten lang- eller mellomdistanse under NM, for å skaffe seg en fordel til den ene av distansene og/eller stafetten. Slik var det ikke for 10 år siden. Ser vi bare starten på et problem tilsvarende det som ble mye omtalt under årets NM på ski, der utøvere på alle nivåer sto over distanser i hytt og pine? Statusen på NM daler fort dersom deltakelsen svekkes, uansett om det skjer i form av antall deltakere eller nivå hos de som stiller opp. Jeg synes det ville vært kjedelig hvis vi havnet der. Lengre vinnertider på langdistanse gir flere utøvere en gyldig grunn til å stå over denne.

«De som står over lang har uansett tapt, for lang er den gjeveste distansen.» Velkommen til 2016, sier jeg da. Vi har løpt mellomdistanse i over 30 år, og sprint i over 20. Det er ikke sikkert at utøvere født på 90- eller 00-tallet er enig i den påstanden. Det finnes så klart noen som er på grensa til enspora langdistanse-entusiasme der også, og jeg har absolutt ikke noe vondt å si om dem. Tvert imot håper jeg at disse fortsetter å snakke varmt om langdistansen, og jobber for å beholde den i både NM og VM.

Under NM er det spesielt gutta som kan spare mye krutt på å stå over langdistansen. Vinnertiden deres på 90 min er noe ganske annet enn våre 65 min. 104 min er drepen sammenlignet med 75 min, som var tidene for nr 10 i henholdsvis dame- og herreklassen under NM 2015. 22 damer brukte da kortere tid enn herrenes vinnertid. Men er det sikkert at det er damene som løper for kort? Kanskje det heller er herrene som skulle løpt hakket kortere, hvis målet var at flest mulig skulle gjennomføre hele NM-programmet?

Hva med VM-forberedelsene? Jeg vil gjerne løpe noen fulle langdistanser i perioden 2-12 uker før VM. Dette er aldri noe problem å få til. Norske VM-uttaksløp tror jeg pleier å ha lange nok vinnertider (2015: Damer 84 min, herrer 100 min). O-ringen tilbyr som regel full langdistanse 3 av 5 etapper, og i Sälen 2016 faktisk 4 av 5 etapper. NM arrangeres normalt i perioden 2-8 uker etter VM, og da spiller det liten rolle for meg hvor lange langdistanser jeg løper. Det er mye viktigere at flest mulig deltar på NM lang, og får opplevelser under NM-uka som gjør at de motiveres til å trene og satse videre. Så får man heller innarbeide at uttaksløp til VM/EM skal være like lange som VM/EM. Jeg kan forsåvidt ikke huske at for korte uttaksløp har vært noe problem, men her har jeg ikke tatt meg tid til å sjekke fakta utover 2015.

Har norske VM-løpere problemer med å stå langdistansen? Jeg drister meg til å svare nei. Lang har gjerne vært vår sterkeste individuelle distanse. Flere av de norske løperne som satser hardest på lang er seige som fy, og kunne kanskje heller tjent på enda lengre VM-løyper. Jeg er blant dem som liker å løpe langt, men vi har jo et NM ultralang hvor jeg får løpt fra meg i 120 min. Så jeg klager ikke.

Hva gjør andre nasjoner? Nokså mange arrangerer langdistanse en helg (eventuelt som en forkortet kvalifisering og lang finale over to dager), og mellomdistanse/stafett en annen helg. Vi har allerede fire NM-helger (NM sprint/sprintstafett, NM ultralang, NM lang/mellom kvalik/mellom finale/stafett og NM natt), og jeg synes mye taler for å beholde dagens NM-uke samlet. Men da tror jeg ikke vi bør øke vinnertidene på langdistanse.

Jeg har ikke skaffet meg stemmerett til Forbundstinget, men fikk lyst til å si min mening likevel nå i forkant. Det finnes nok flere der med bred erfaring og enda lengre historisk perspektiv enn meg, men jeg har likevel et håp om å bli hørt. Jeg har løpt NM langdistanse 15 ganger. Gi meg to forsøk til, så skal jeg prøve å sanke nok poeng til å passere det siste hinderet alias Hanne Staff på adelskalenderen. Uansett stipulert vinnertid…

 

Life begins at 40

I morgen fyller jeg 40 år, og tenkte jeg skulle lire av meg noe klokt i den sammenheng. Jeg sklir kanskje ikke så lett inn blant de 40-åringene som får i bursdagsgave et startnummer til Birken eller Oslo maraton, som spark i ræva til å ta tak i livsstilen sin. Men tallet får utvilsomt fram noen tanker hos meg også.

Hvor lenge skal du holde på? I min jobb som toppidrettsutøver kan tallet 40 lett knyttes til forventninger både til fysisk forfall og at man skal avslutte karrieren. Min generasjon utøvere får ikke sjelden prestasjonen sin knyttet opp til alder, uansett om vi leverer bra eller dårlig. Enten er man hekta av fordi man er for gammel, eller så er det rått hvor bra man presterer til tross for alderen. Det kan jeg leve med.

Det kan være bra å ha noen perspektiver på hva man driver med. De kommer nok nærmere med alderen. Toppidrett er ikke det som redder verden, og utøverne er ikke helter. Godt beskrevet av Vibeke Skistad her: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-Idrettstjerner-er-ikke-helter–Vibeke-Skistad-8313881.html

Jeg føler meg heldig som kan ha idretten som jobb i en begrenset periode av livet. Jeg har vært profesjonell o-løper siden 2011 og siden da har jeg født 2 barn, så foreløpig har jeg 3 internasjonale sesonger som proff. Det ble en morsom comebacksesong i fjor, og jeg gleder meg til en sommer med nye terreng og løyper: Det er lett å glemme hvor heldige vi er, som får oppleve nerven ved å stille til start i en så uforutsigbar konkurranse som et o-løp.

Når forfaller man fysisk, til et nivå hvor man ikke har noe å gjøre internasjonalt? En eller gang gjør man selvsagt det, men for meg er det like selvsagt at det er individuelt når dette skjer. Både fordi vi er ulikt skapt, og fordi vi belaster kroppen vår ulikt. Sesongen 2015 gjorde jeg nokså store endringer i treningen, og var nok minst like sterk fysisk som noen gang tidligere. Men, det er klart, 40-tallet kan bikke formpila til bunns for alt jeg vet.

Min tidligere klubbtrener Mike Vinogradov sendte meg en liste over utøvere som var minst 35 år gamle da de tok en eller flere medaljer i OL (1994-2014) i en utholdenhetsidrett. Jeg synes at 63 herrer og 45 damer var nokså mange, i alle fall flere enn jeg ville ha tippet. Det var 7 norske bidrag: Hilde Gjermundshaug Pedersen, Kjersti Tysse Plätzer, Ole Einar Bjørndalen, Eirik Verås Larsen, Odd-Bjørn Hjelmeset, Håvard Klemetsen og Halvard Hanevold. Jeg har ikke sett noen tilsvarende liste for o-løpere på 35+ med VM-medaljer, men noe sier meg at det er en viss lengde på den også.

I 2016 blir VM i orientering nærmest på hjemmebane, like over svenskegrensa, i Strømstad. Det er så klart artig å få muligheten til å løpe VM bare 2 timers kjøring unna der jeg bor, men det er ikke den eneste grunnen til at jeg satser videre. For meg er orientering så mye mer enn den ene uka det er VM:

Det skjer spennende ting i klubben min, Nydalens SK, som jeg synes det er givende å være med på. Vi får et stadig bedre treningsmiljø i vår del av Oslo, og har noe ugjort sammen i klubbstafettene. Det finnes mange ressurspersoner i klubben, og jeg opplever et fint fellesskap på tvers av treningsgrupper (ungdom/jr/sr) og nivå. Dette med klubbfellesskapet ser jeg nok enda mer verdien av nå som jeg har stiftet familie, og en eller annen gang er det kanskje min tur til å bidra for våre yngste på Nydalens Løp og Lek.

Jeg tar en sesong av gangen, har jeg sagt de siste årene. Det sier jeg fortsatt. Så hvis noen har hørt at jeg skal trappe ned etter denne sesongen, kommer det ikke fra meg. Det blir nok en mer normal jobb på meg en gang, men jeg vet ikke når. Støtten jeg får fra den nærmeste familien i hverdagen, besteforeldre som uunnværlige barnevakter og trener Frode som diskusjonspartner, er avgjørende for at jeg ønsker å satse videre. Dere får si fra når nok er nok.

Jeg leser verken stillingsannonser eller boligannonser, og tar det som et tegn på at jeg er fornøyd med den jobben jeg har og den leiligheten vi bor i. Jeg leser btw ikke kontaktannonser heller, Anders.

Dette ble visst et sabla tørt innlegg uten bilder, men nå må soon-to-be 40-åringer få litt søvn, så det får heller være.

Boka med tittelen «Life begins at 40» har jeg ikke lest. Mer om boka her: https://en.wikipedia.org/wiki/Life_Begins_at_Forty

Trenerfrue – behind the scenes

Ære være glamorøse WAGs og verdensvante førstedamer, men denne er til oss trauste trenerfruer.

Min mann Anders er hovedtrener for senior/junior i Nydalens SK orientering, og skulle derfor bruke pinsehelgen på to uttaksløp til junior-VM. Vi dro til Hamar/Løten hele familien. Jeg hadde fått lov til å melde meg på til begge løpene selv (i seniorklassen fyi), for Anders kunne trene diverse andre tider på døgnet. So far, so good.

Fredag. Trente, pakket (det tar litt tid) og kom oss av gårde klokka 14, etter å ha plukket opp Tarjei i barnehagen. Anders hadde laget en relevant trening på Løten, fra en skytebane langt til skogs. Her skulle jeg passe unger, type leke i skogen, mens han og juniorene trente. Vel. Like før treningen startet kom høljeregnet. Vi ble i bilen. Først måtte det så klart skiftes en middels bleie, i forsetet, for bagasjerommet var stappfullt. Etter det satt jeg der med to unger på fanget, og fikk tida til å gå på et eller annet vis.

Nydølene fikk trent det de skulle, og vi kom oss bort fra skytebanen på andre forsøk. Måtte bare snu en gang, for å levere et par bager som noen løpere hadde plassert i bilen vår. Neste stopp Vikingskipet vandrerhjem, med planer om middag og soving.

Hvor lang tid sånne trener-ting tar? Tja. «Skal bare avtale kjøring med de andre»: I løpet av den tiden rekker en trenerfrue å lage fredagstacoen, så fremt ungene sitter fint foran barne-tv. «Skal ringe et par av løperne»: Tar fort resten av kvelden. «Stikker og henter noen kart»: Ubestemt tid.

Lørdag. Vi bodde 20 minutters kjøring unna løpet, men dro 6 timer før jeg skulle starte siden juniorene startet før oss andre. Arenaen var fin, men uten parkeringsplasser, så vi ble fraktet siste biten med skyttelbuss. Vi tok den aller første bussen. På arena hadde jeg derfor god tid til å underholde Tarjei med småtroll-løype og kiosk-turer, før han ville til barneparkeringen. Tida går fort når man har det moro, og plutselig var det min tur til å løpe. Etterpå løp Anders gjennom juniorguttas løype. Så vi tok den siste bussen tilbake, og parkerte utenfor vandrerhjemmet 9 timer etter at vi dro. Da sto juniorene klare for å dra ut og spise i Hamar. Anders skulle være med dem, men jeg krevde å få dusje først. Treneren dro derfor litt etter klokka 19. Da var det bare for trenerfrua å få i ungene litt mat, amme, pusse barnetenner, skifte bleier og klær, lese boka «Pinos i barnehagen» for ca åttende kveld på rad og synge en gjeng nattasanger, uten at ungene viste særlig stor interesse for å sove.

Middag til meg? Jeg var ikke krisesulten, for jeg hadde spist resten av Tarjeis matpakke på vei inn i dusjen. Oppdaget at søppelposen under vasken var fjernet (bra, Anders!), og dro på jakt etter en tom pose. Hadde ikke treneren slengt fra seg en pose med treningstøy utenfor døra? Det hadde han, så jeg tok den posen. Men der stod jaggu også den fulle søppelposen. Full og full. Vandrerhjemmet hadde en katt (- ikke så bra, Anders). Så mens ungene ikke akkurat hadde falt til ro – de vrælte i kor – løp jeg rundt og samlet søppel fra veranda og plen. Jeg vil påstå at den slags må man kunne forvente av en trenerfrue på en lørdagskveld, uten overtidsbetaling.

Klokka 21 kom treneren hjem. Da stod grandisen min på kjøkkenbenken, og jeg skulle akkurat til å begynne å spise. Det skal sies at jeg nevnte den søppelposen.

Traust trenerfrue (foto: Stein Arne Negård)

Traust trenerfrue (foto: Stein Arne Negård)

 

 

 

 

 

 

Søndag. Vi dro bare 4 timer før jeg skulle starte, og tok faktisk ikke den første skyttelbussen. Men vi tok den siste bussen hjem, for etter min langdistanse skulle Anders løpe gjennom juniorjentenes løype. På vei hjem til Oslo svingte vi innom McDonalds for litt kvalitetsmat og mye kvalitetstid i lekerommet.

Løpene var jeg godt fornøyd med. Teknikken satt bra, og jeg var ikke så verst sprek. Neste uke stikker trenerfrua på verdenscup. Treneren drar til Rauland for å jobbe med junior-VM, som vi begge er med i løypeleggerteamet til. Jeg tar med meg begge ungene, og foreldrene mine blir med som barnevakter. Så da er det en viss fare for at jeg får alt for lite å gjøre. Kanskje jeg rett og slett skal ta med meg en bok.

Resultater lørdag

Resultater søndag

 

 

Treningsåret 2014

Her er tabellen som oppsummerer treningsåret 2014: En mellomsesong for meg, i og med at jeg fikk barn i juli. Treningsåret mitt går fra 1.november til 31.oktober, men tabellen kommer visst først nå.

2014 i tørre tall

2014 i tørre tall (klikk for større bilde)

2014 føltes som et «alt å vinne» – år: Det var bonus å kunne trene godt og attpåtil konkurrere på brukbart nivå, både som gravid og som fersk tobarnsmor. Et morsomt år, rett og slett. Det jeg er aller mest fornøyd med er nok hvor disiplinert jeg var i perioden 2 til 8 uker etter fødselen. Systematisk progresjon i løping, og en time per dag til verdens kjedeligste øvelser hjemme på gulvet. Ofte på en tid av døgnet da jeg gjerne skulle ha sovet. Men jeg var så innstilt på at disse ukene var de viktigste for å få til et skadefritt comeback.

I høst la jeg om treningen radikalt. Jeg har alltid likt å trene en god del alternativt. Men etter at jeg i høst løp hele NM-uka 9 uker etter fødsel, uten å få vondt noe sted, bestemte jeg meg for å bare løpe. Løping tar kortest tid: Både fordi det belaster kroppen mest, og fordi jeg kan trene alle økter ut fra døra. Det siste er et stort pluss så lenge man fullammer, noe som innebærer amming hver 3.- 4. time i snitt hele døgnet.

Med to barn i huset, hvorav ett som må holdes øye med 24-7 fram til hun starter i barnehagen august 2015, har jeg ikke ubegrenset med tid til trening og hvile. Amming og styr et par ganger hver natt gjør at jeg bør glemme alt jeg har lært om restitusjon, for ikke å bli psyket helt ut. Så foreløpig trener jeg færre timer enn tidligere, men jeg løper flere timer. Økningen i antall løpte kilometer er kanskje enda litt større.

Ingen regel uten unntak. Jeg er fortsatt glad i å gå på ski. Juledagene ble feiret på Rauland, i ned mot 20 minusgrader. Julaften ble jeg med to alt for spreke gutter (Hans Petter og Anders) på intervallen 6 x 10 minutter løping, men 1. og 2. juledag hadde jeg mine to første alternative økter siden 20.september. Tilbake i Oslo er jeg i løpe-modus igjen.

Minus 20 i Silkedalen 1.juledag

Minus 20 i Silkedalen 1.juledag

«Hvordan er det å ha barselpermisjon?», ble jeg spurt om i forrige uke. Da ble jeg svar skyldig.  Permisjon og permisjon, fru Blom. Jeg slang da innom diverse konkurranser allerede i høst. Nå prøver jeg å trene så godt jeg kan – akkurat som vanlig – fordi jeg planlegger full sesong i 2015.

Denne ukas VC-løp i Tasmania klarer jeg meg fint uten, men når sesongen starter i Norden til våren har jeg tenkt å være med på lasset. Jeg har som nevnt lagt om treningen, jeg har satt meg noen nye mål individuelt og jeg tror Nydalens damelag blir flere hakk vassere enn i fjor på klubbstafettene.

Takk for i år – vi sees i 2015!

25manna og logistikken

Buss Oslo-Stockholm t/r med en 3 måneder gammel baby og en 3-åring. Hva gjør man ikke for å få med seg 25manna, klubbstafetten med stor K og 10 000 deltakere?

Nydalens 3 lag á 25 personer, lagledere og våre minisupportere fylte en dobbeltdekker. Fredag klokka 14 dro vi fra Sognsvann. Buss er genialt sosialt for en klubbtur som denne, og det er bare å innstille seg på at her skal man være helt til sjåføren stopper bussen. Etter flere quiz, mye skryt og ljug, matstopp, amming, gulp og bleieskift var klokka blitt nesten 23, og vi åpnet døra til hotellrommet.

Deilig da å vite at man skal opp lørdag klokka 6. For å rekke mitt livs første 1.etappe på en internasjonal klubbstafett, med start klokka 9. Bare et par ting å fikse først. Anders laget provisorisk sengehest av noen stoler til Tarjei, som fikk pysj og tannpuss i en viss fart. Familiens såkalt nedtrappede toppidrettsutøver skulle ut og løpe dagens andre økt, må vite. Jeg ble igjen på rommet, og ammet Sigrid samtidig som jeg sang godnattsanger for Tarjei. Det er vel slikt man kaller #familieidyll på sosiale medier.

Bagen til lørdagens 25-manna hadde jeg pakket klar i Oslo. Sigrid og jeg skulle reise klokka 7, og ta pendeltog til arenaen sammen med de andre som løp tidlige etapper. Gutta skulle kjøre buss med resten av klubben klokka 8. Jeg la fram det vi trengte av klær og utstyr neste morgen. Satte fram grovbrød, nugatti og banan: Uaktuelt å prioritere tid til hotellfrokost. Fylte den flaska jeg må drikke hver natt for å unngå å bli dehydrert av amming. Mens jeg lurte på når og hvor mange ganger jeg skulle på jobb i natt.

Vi rakk det pendeltoget. Det var en nydelig høstdag. Arenaen var superfin. Vi var tidlige, men folk strømmet på allerede. Jeg skiftet til o-sko mens lagleder Maria kastet Sigrid opp i lufta, for hun måtte være våken nok til å tømme meieriet før jeg skulle varme opp. Klokka hadde passert 8.

Klokka 8.25 var amme-bh byttet ut med sports-bh. Og det i en viss fart. Adrenalinet som fikk meg til å sprette opp fra senga klokka 6, var der fortsatt. Oppvarming. Også kalt opp-psyking. Jeg skumleste lagoppstillinger torsdag kveld: 390 jenter på startstreken. Flere VM- og EM-medaljører, både fra 2014 og tidligere. Mange andre med bred 1.etappe-erfaring. Jeg hadde respekt for startfeltet, og respekt for oppgaven. Men jeg fikk etappen min for 3 uker siden, og følte jeg hadde brukt tiden godt. Både ved god matching fra Nydalsgutta på flere stress-økter, og inni hodet mitt. Jeg hadde nærmest lovet Jostein på 2.etappe at jeg skulle komme inn i tet.

Alvor på 25manna-trening med gutta

Alvor på 25manna-trening med gutta

Ting går ikke alltid som planlagt, selv med gode forberedelser. Men denne gangen gjorde det det. Det var kult å løpe en konkurranse med kniven på strupen igjen, for det var slik jeg følte det. Nydalen satte preg på stafetten utover hele dagen, og etter 18 etapper lå vi på 3.plass. Glisene gikk helt rundt! Vi ble til slutt nummer 17. I fjor var plasseringen 51, og hvis Nydalen skreller bort 2/3 av fjorårets plassering hvert år lever snart klubbrekorden – en 6.plass fra 1998 – farlig.

Vi er stolte av ungdommene våre i Nydalen. De er en kjempegjeng, de har det gøy på trening og konkurranser – og de løper søren meg bra også. Under premieutdelingen skulle lagene fra plassering 11 til 25 stille med en representant for laget til å hente klubbens plakett. Seansen startet med lag 25, og den ene klubben etter den andre sendte fram den jeg antar er klubbens 25manna-general. All ære til disse innpiskerne, og Nydalens lag hadde ikke blitt verken like mange eller like gode uten vår kjære innpisker Sören. Men et av helgens øyeblikk jeg ikke glemmer med det første, var da vi sendte fram våre to yngste på laget, som løp jublende over seremoniplassen med stort, vaiende Nydalsflagg. Bra show!

Burgunder på premieutdeling

Burgunder på premieutdeling

Sigrid sov gjennom nesten hele stafetten. Den varer relativt lenge. Det vil si at baksmellen kom i form av amming annen hver time resten av dagen, samt natt til søndag. Så jeg lurer fortsatt på hvordan hotellfrokosten smaker på Scandic. Det får være grenser for hva man gidder å bruke tid på, når hele familien skal rekke klubbens buss til 25manna-korten søndag morgen klokka 7.30.

Etappetider

Resultater

Nydalsreferat

Barseltid med Sigrid

Blod, svette, melkespreng og barseltårer. Hurra for barseltid – de seks første ukene etter fødsel.

Sigrid ble født 9.juli, og virker fornøyd med livet så langt. «Kos dere i barseltiden», får man gjerne høre fra folk som ikke har hatt spedbarn i huset på en stund. Kan det hende at også jeg lirer av meg den samme bullshiten en gang?

Minst 80% hardt arbeid og maks 20% kos, spør du meg. For alenemødre og tvillingmødre må forholdet være som 99-1. Babyen skal ha melk, søvn, bleieskift og kroppskontakt, samtidig som mors kropp skal komme til seg selv igjen. Man er på vakt hele døgnet, og vet aldri eksakt når neste amme-økt starter.

Kjapp oppsummering av ulike «få barn-faser» fra en fersk tobarnsmor:

Svangerskap: Lætt. Grei skuring i 40 uker x 2 for meg.

Fødsel: Maksimalt vondt. Begrenset varighet, selv om det føles uendelig lenge der og da.

Barseltid: Blod, svette, melkespreng og barseltårer. Kan vare lenge.

Barseltiden visste jeg fint lite om før jeg ble mor første gang, men jeg synes den fortjener litt oppmerksomhet så her kommer noen erfaringer.

Blod: Beklager hvis dette blir too much information, men det er et visst sår i mors kropp som skal blø ferdig i løpet av 2 uker.

Svette: Sommeren 2011 svettet jeg i 4 uker etter å ha født Tarjei. Østrogenfallet etter fødselen kan gi overgangsalder-symptomer. Jeg kunne ha dusjet hver time, men orker ikke styre med det. Spennende å se om det varer i 4 uker nå også.

Melkespreng: I en periode blir det produsert alt for mye melk. Det er ikke plass til all den melka i muggene mine. Det sprenger til alle kanter, huden er tynn og hver gang babyen spiser kjennes det som en kniv skjærer i brystet. Hvordan har egentlig de som setter inn en halv kilo silikon det?

Barseltårer: Velkommen til ukontrollerbare hormonendringer og humørsvingninger. Dama tåler kanskje ikke all verdens motstand akkurat nå. Når kniven skjærer i brystet for n-te gang den dagen, er ikke barseltårene langt unna her.

Stylist: Ukjent

Stylist: Ukjent

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ullskjerf rundt brystet. Du ser meg ikke uten nå for tida. Da jeg skulle gå opp Vettakollen i dag, var det 20 grader ute. På grunn av melkespreng har jeg holdt meg inne de siste dagene, men i dag tok jeg sjansen med dette antrekket: Ull-bh, ull-ammeinnlegg, ulltrøye, vindjakke, varm tights, ullsokker og ull-leggvarmere. Møtte et par andre på vei ned fra toppen. De løp i singlet og shorts.

Hva med babyen, da? Sigrid er fornøyd og fin, og jeg kunne ikke vært mer glad i henne. «Spiser og sover», hører man gjerne nybakte foreldre si. «Bæsjet 20 ganger på et døgn da fordøyelsen kom i gang, men bare 15 ganger i døgnet etter det», kan jeg godt legge til. Du får ikke meg til å legge ut lekre babybilder på facebook. Barseltid er ikke SÅ kult.