I morgen fyller jeg 40 år, og tenkte jeg skulle lire av meg noe klokt i den sammenheng. Jeg sklir kanskje ikke så lett inn blant de 40-åringene som får i bursdagsgave et startnummer til Birken eller Oslo maraton, som spark i ræva til å ta tak i livsstilen sin. Men tallet får utvilsomt fram noen tanker hos meg også.

Hvor lenge skal du holde på? I min jobb som toppidrettsutøver kan tallet 40 lett knyttes til forventninger både til fysisk forfall og at man skal avslutte karrieren. Min generasjon utøvere får ikke sjelden prestasjonen sin knyttet opp til alder, uansett om vi leverer bra eller dårlig. Enten er man hekta av fordi man er for gammel, eller så er det rått hvor bra man presterer til tross for alderen. Det kan jeg leve med.

Det kan være bra å ha noen perspektiver på hva man driver med. De kommer nok nærmere med alderen. Toppidrett er ikke det som redder verden, og utøverne er ikke helter. Godt beskrevet av Vibeke Skistad her: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-Idrettstjerner-er-ikke-helter–Vibeke-Skistad-8313881.html

Jeg føler meg heldig som kan ha idretten som jobb i en begrenset periode av livet. Jeg har vært profesjonell o-løper siden 2011 og siden da har jeg født 2 barn, så foreløpig har jeg 3 internasjonale sesonger som proff. Det ble en morsom comebacksesong i fjor, og jeg gleder meg til en sommer med nye terreng og løyper: Det er lett å glemme hvor heldige vi er, som får oppleve nerven ved å stille til start i en så uforutsigbar konkurranse som et o-løp.

Når forfaller man fysisk, til et nivå hvor man ikke har noe å gjøre internasjonalt? En eller gang gjør man selvsagt det, men for meg er det like selvsagt at det er individuelt når dette skjer. Både fordi vi er ulikt skapt, og fordi vi belaster kroppen vår ulikt. Sesongen 2015 gjorde jeg nokså store endringer i treningen, og var nok minst like sterk fysisk som noen gang tidligere. Men, det er klart, 40-tallet kan bikke formpila til bunns for alt jeg vet.

Min tidligere klubbtrener Mike Vinogradov sendte meg en liste over utøvere som var minst 35 år gamle da de tok en eller flere medaljer i OL (1994-2014) i en utholdenhetsidrett. Jeg synes at 63 herrer og 45 damer var nokså mange, i alle fall flere enn jeg ville ha tippet. Det var 7 norske bidrag: Hilde Gjermundshaug Pedersen, Kjersti Tysse Plätzer, Ole Einar Bjørndalen, Eirik Verås Larsen, Odd-Bjørn Hjelmeset, Håvard Klemetsen og Halvard Hanevold. Jeg har ikke sett noen tilsvarende liste for o-løpere på 35+ med VM-medaljer, men noe sier meg at det er en viss lengde på den også.

I 2016 blir VM i orientering nærmest på hjemmebane, like over svenskegrensa, i Strømstad. Det er så klart artig å få muligheten til å løpe VM bare 2 timers kjøring unna der jeg bor, men det er ikke den eneste grunnen til at jeg satser videre. For meg er orientering så mye mer enn den ene uka det er VM:

Det skjer spennende ting i klubben min, Nydalens SK, som jeg synes det er givende å være med på. Vi får et stadig bedre treningsmiljø i vår del av Oslo, og har noe ugjort sammen i klubbstafettene. Det finnes mange ressurspersoner i klubben, og jeg opplever et fint fellesskap på tvers av treningsgrupper (ungdom/jr/sr) og nivå. Dette med klubbfellesskapet ser jeg nok enda mer verdien av nå som jeg har stiftet familie, og en eller annen gang er det kanskje min tur til å bidra for våre yngste på Nydalens Løp og Lek.

Jeg tar en sesong av gangen, har jeg sagt de siste årene. Det sier jeg fortsatt. Så hvis noen har hørt at jeg skal trappe ned etter denne sesongen, kommer det ikke fra meg. Det blir nok en mer normal jobb på meg en gang, men jeg vet ikke når. Støtten jeg får fra den nærmeste familien i hverdagen, besteforeldre som uunnværlige barnevakter og trener Frode som diskusjonspartner, er avgjørende for at jeg ønsker å satse videre. Dere får si fra når nok er nok.

Jeg leser verken stillingsannonser eller boligannonser, og tar det som et tegn på at jeg er fornøyd med den jobben jeg har og den leiligheten vi bor i. Jeg leser btw ikke kontaktannonser heller, Anders.

Dette ble visst et sabla tørt innlegg uten bilder, men nå må soon-to-be 40-åringer få litt søvn, så det får heller være.

Boka med tittelen «Life begins at 40» har jeg ikke lest. Mer om boka her: https://en.wikipedia.org/wiki/Life_Begins_at_Forty