Barseltid med Sigrid

Blod, svette, melkespreng og barseltårer. Hurra for barseltid – de seks første ukene etter fødsel.

Sigrid ble født 9.juli, og virker fornøyd med livet så langt. «Kos dere i barseltiden», får man gjerne høre fra folk som ikke har hatt spedbarn i huset på en stund. Kan det hende at også jeg lirer av meg den samme bullshiten en gang?

Minst 80% hardt arbeid og maks 20% kos, spør du meg. For alenemødre og tvillingmødre må forholdet være som 99-1. Babyen skal ha melk, søvn, bleieskift og kroppskontakt, samtidig som mors kropp skal komme til seg selv igjen. Man er på vakt hele døgnet, og vet aldri eksakt når neste amme-økt starter.

Kjapp oppsummering av ulike «få barn-faser» fra en fersk tobarnsmor:

Svangerskap: Lætt. Grei skuring i 40 uker x 2 for meg.

Fødsel: Maksimalt vondt. Begrenset varighet, selv om det føles uendelig lenge der og da.

Barseltid: Blod, svette, melkespreng og barseltårer. Kan vare lenge.

Barseltiden visste jeg fint lite om før jeg ble mor første gang, men jeg synes den fortjener litt oppmerksomhet så her kommer noen erfaringer.

Blod: Beklager hvis dette blir too much information, men det er et visst sår i mors kropp som skal blø ferdig i løpet av 2 uker.

Svette: Sommeren 2011 svettet jeg i 4 uker etter å ha født Tarjei. Østrogenfallet etter fødselen kan gi overgangsalder-symptomer. Jeg kunne ha dusjet hver time, men orker ikke styre med det. Spennende å se om det varer i 4 uker nå også.

Melkespreng: I en periode blir det produsert alt for mye melk. Det er ikke plass til all den melka i muggene mine. Det sprenger til alle kanter, huden er tynn og hver gang babyen spiser kjennes det som en kniv skjærer i brystet. Hvordan har egentlig de som setter inn en halv kilo silikon det?

Barseltårer: Velkommen til ukontrollerbare hormonendringer og humørsvingninger. Dama tåler kanskje ikke all verdens motstand akkurat nå. Når kniven skjærer i brystet for n-te gang den dagen, er ikke barseltårene langt unna her.

Stylist: Ukjent

Stylist: Ukjent

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ullskjerf rundt brystet. Du ser meg ikke uten nå for tida. Da jeg skulle gå opp Vettakollen i dag, var det 20 grader ute. På grunn av melkespreng har jeg holdt meg inne de siste dagene, men i dag tok jeg sjansen med dette antrekket: Ull-bh, ull-ammeinnlegg, ulltrøye, vindjakke, varm tights, ullsokker og ull-leggvarmere. Møtte et par andre på vei ned fra toppen. De løp i singlet og shorts.

Hva med babyen, da? Sigrid er fornøyd og fin, og jeg kunne ikke vært mer glad i henne. «Spiser og sover», hører man gjerne nybakte foreldre si. «Bæsjet 20 ganger på et døgn da fordøyelsen kom i gang, men bare 15 ganger i døgnet etter det», kan jeg godt legge til. Du får ikke meg til å legge ut lekre babybilder på facebook. Barseltid er ikke SÅ kult.

Rulleski på tredemølle

Jeg kan fortsatt løpe, men trener klart mest alternativt nå. En økt jeg synes er veldig god er rulleski på Olympiatoppens stormølle. Der kan man trene enten på rulleski, rulleskøyter eller sykkel, og mølla brukes av mange både til teknikktrening, rolige økter, hardøkter og testing.

Det geniale med stormølla er at jeg kan gå diagonalgang i motbakke, hele økta. Nå som magemusklene har begynt å dele seg bør jeg ikke trene staking, og da er det vrient å gå på rulleski utendørs: Man må finne en himla lang og passe bratt motbakke. Dessuten trenger man hjelp til å komme seg ned igjen på annet vis enn å rulle ned selv, når man har under 3 uker igjen til termin.

Stigning 10,5%

Stigning 10,5%

 

 

 

 

 

 

 

 

 

27 økter på rulleskimølla har jeg hatt siden 7.mars, fordelt på 16 langturer og 11 bakkeintervaller. Langturene var 90 min i starten, men etter hvert har jeg gått 120 min på disse. Jeg antar det tilsvarer minst 150 min på ski, for uten flater og utforbakker får beina ingen hvile. Bakkeintervallene har vært 6 x 9 min med 1 min pause, totalt 90 min med oppvarming og nedgåing. Unntaket var forrige mandag da jeg fikk lyst på en kongeøkt, og gikk 9 x 9 min slik at økta totalt ble 120 min.

Jeg går bakkeintervallene med samme stigning og fart nå som på første forsøk, 10.mars. Pulsen på øktene var enten stabil eller gikk litt nedover i perioden mars-mai, men nå i juni smyger den oppover igjen og er høyere enn i mars. På intervallene i går hadde jeg puls 162 på det høyeste, mot 155 i mars. Man får høyere puls av vektøkning, men jeg tipper vel at de ekstra kiloene mine kunne ha dratt pulsen mer opp. Jeg velger i alle fall å tro at mye og god trening har begrenset formsvikten en hel del. Dessuten er jeg kanskje blitt hakket bedre til å gå på rulleskimølle, og mer automatiserte bevegelser gir lavere puls.

Video fra siste draget på mandag, med 10,5% (6 grader) stigning: http://youtu.be/xtcmGx1qack

Hvorfor akkurat 6 x 9 minutter? Mandag 10.mars hadde jeg lyst til å teste intervaller på rulleskimølla, og samme dag skulle Anders sine disipler i Nydalen ha Viking-intervaller. De løp 6 x 10 min på snøstier på Vettakollen, det vil si med mye stigning. Jeg kopierte dem nesten, men valgte 6 x 9 min i stedet for 10. Med 1 min pause ble det så enkelt å se når jeg skulle starte og avslutte dragene via klokka på veggen. Jeg trenger 1 min pause for å rekke justering av stigning/fart i hver pause og drikking i annen hver – uten stress. Det går med en liter sportsdrikk per økt og svettes en god del mer, selv om jeg kjører viftene så hardt jeg tør uten at de blåser meg av mølla.

Svett, ja

Svett, ja

 

 

 

 

 

 

 

Kongeøkta 16.juni:

Oppvarming 20 min – 9 x 9 min med 1 min pause – 10 min nedgåing.

Endret stigning og fart på hvert drag, og varierte mellom disse:

8,7% (5 grader) – 9,2 km/t

10,5% (6 grader) – 8,4 km/t

12,3% (7 grader) – 7,8 km/t

Justerte stigning med 1 grad per drag slik at økta gikk som følger: 5-6-7-6-5-6-7-6-5 grader. Må innrømme det var litt deilig å gjøre unna den siste 7-graderen på tredje siste draget. Som Anders sa så kjekt en gang jeg var med ham på en litt for hard langtur på rulleskimølla: «Nå er det siste halvtimen, og da går det i utforbakke fra 8 til 6 til 4 graders stigning.» Yeah, right!

På den andre siden av bordet

Jeg er med i løypeleggerteamet for neste års junior-VM på Rauland. Forrige uke hadde teamet løypeleggersamling der oppe, med både nasjonal og internasjonal kontrollør til stede.

Sol og snø på Rauland

Sol og snø på Rauland

De juniorene som kvalifiserer seg til Raulands-VM, har virkelig noe å se fram til. Fjellterreng synes jeg er noe av det morsomste å løpe i, og områdene som er valgt vil by på litt variasjon i løpet av uka. Parallelt med VM arrangeres Sørlandsgaloppen, og jeg kan trygt anbefale den blant neste års sommerløp.

Alt om junior-VM og Sørlandsgaloppen her: www.jwoc2015.org

På tide med et magebilde

På tide med et magebilde

Som løper hender det jeg blir skuffet over den jobben løypeleggeren har gjort, hvis jeg synes løypa ikke var så god som forventet ut fra terrengtypen. Nå sitter jeg på den andre siden av bordet, og burde sikkert skrevet om hvor lærerikt jeg synes det er å måtte se en sak fra flere sider.

Men siden jeg fortsatt er aktiv selv, kjennes det som at jeg har både rett og plikt til å gjøre hva jeg kan for å sette løperne i fokus, og bare løperne.

Jeg må innrømme at arbeidet ikke alltid går smertefritt, i og med at løypeleggerteamets ønsker enkelte ganger ikke godtas av IOF.

 

Myrløping er digg!

Myrløping er digg!

Det er ellers knappe 6 uker til termin. Formen er god, og jeg har vel egentlig ingen «gravid-plager» å rapportere om. Jeg avsluttet vårsesongen med 15-stafetten 11.mai, for etter den var det ingen spesielle løp jeg hadde blinket meg ut. Jeg ønsket dessuten fra da av å kunne trene med litt høyere intensitet de dagene jeg føler for det, i stedet for på bestemte dager hvor jeg er påmeldt til løp.

Sist fredag ble det en spontan bakkeintervall i deilige myrer på Rauland, og det var overraskende morsomt selv med en viss mage å dra på.

 

 

Tiomila 10 uker før termin

Tidlig i svangerskapet bestemte jeg meg for at Tiomila skulle være vårens sportslige mål. Jeg håpet å kunne forsterke Nydalens stafettlag, og har hatt løpet i bakhodet på mang en treningsøkt gjennom vinteren.

Nydalen ble nummer 22; en klar forbedring fra fjorårets 65.plass. Malin – Nicole – Sofie – Anne Margrethe – Anne Johanne var vår lagoppstilling som bare gjorde få og små feil, og ble nest beste norske lag: Resultater

Denne våren tar jeg de «seirene» jeg kan få. Min 4. etappe var mitt beste løp i år, og jeg må innrømme at det var gøy å finne flere gode navn både like foran og bak meg på denne lista: Etappetider

Mine 49 minutter med 21 poster finnner du her i kartarkivet.

«Svangerskap nummer to er langt tøffere enn det første», er jeg blitt fortalt av både fagfolk og mødre: Kroppen blir større, alt blir tyngre, man får flere plager, klarer ikke å løpe like fort og må slutte tidligere å løpe. «Ikke minst i din alder!» Disse påstandene har bare gjort meg enda mer motivert for å trene like godt som vanlig, og for å prestere mitt aller beste på Tiomila. Som profesjonell o-løper har jeg dessuten tid til både å trene mye og hvile nok. Det siste er viktig, for jeg trenger mer hvile enn vanlig og tipper det er vrient å få nok hvile for mange andre gravide mødre.

«Men du bør vel ikke presse for hardt? Og du løper vel forsiktig i terrenget?» I forrige svangerskap ble jeg lei av å svare på slike spørsmål. Jeg var glad for den støtten jeg hadde da fra både Anders, trener Frode, sparringspartner Bjerva og de som fulgte meg opp medisinsk. Også denne våren har jeg fått mange spørsmål, men gitt blaffen i det. Jeg har løpt med pulsklokke på de fleste hardøkter og konkurranser, og sett at jeg ikke får opp pulsen i nærheten av maks samme hva jeg gjør. Det siste giret er borte. Derfor så jeg heller ingen fare med å løpe Tiomila.

Jeg tror en gravid kropp sier fra hvis dama bør roe seg ned litt, slik jeg følte den gjorde på Norgescupløpet helgen før Tiomila. Da var det steikende sol, og jeg var 3 timer i sola før løpet slik at jeg virkelig kjente varmen. Gravide anbefales ikke å presse seg i sterk varme, og den dagen føltes det greit å løpe på et lavere gir enn vanlig.

Det var like morsomt med Tiomila i år som ellers. Jeg har vært med på begge Nydalens Tio-samlinger og løpt fire uttaksløp, hvor jeg til en forandring følte at jeg måtte prestere for å kvalifisere meg. På etappen min hadde jeg det like kult som de gangene jeg har løpt på lag som kjemper i teten. Da jeg tok igjen løperen på det som da var nest beste norske lag, var det virkelig stas. Og da vi tok imot Anne Johanne etter målgang, var vi sabla fornøyde alle fem!

Sofie – Nicole – Anne Johanne – Malin – Anne Margrethe

NM sprintstafett – hvilket format?

Førstkommende lørdag vedtar NOFs styre formatet for NM sprintstafett. Jeg var ikke på Forbundstinget hvor stafetten ble diskutert, men fikk lyst til å si min mening på overtid. Derfor sendte jeg i dag denne e-posten til styret:

NM sprintstafett bør være miksstafett med 2D + 2H

Innspill til NOFs styre fra Anne Margrethe Hausken Nordberg, 02.04.2014

Det gir en ekstra dimensjon til stafetten å blande kjønnene, og det tilfører NM-programmet noe nytt. Man belønner de klubbene som har begge kjønn i stallen. Formatet vil også være i tråd med VM- og WG-programmet.

Damer like viktige som herrer

Med to løpere av hvert kjønn, skaper vi en stafett hvor damer er like viktige som herrer. Dette er ikke alltid tilfelle. Mange tenker automatisk herrestafett når det snakkes om for eksempel Tiomila. Gjennom vinteren er det langt mer spekulasjoner om taktikk og lagoppstillinger for herrenes stafett enn for damenes. Dette er naturlig fordi herrene løper både dag og natt, de har flest etapper, stor variasjon i etappelengde og en ugaflet etappe er blant de aller lengste. Damenes etapper løpes alle i dagslys, etappene er færre, de er relativt like i lengde, ingen er virkelig lange og den ugaflede etappen er kortest. Dette innbyr ikke til stor diskusjon om disponering av dameløperne.

Sjekk for eksempel diskusjonsforumet på http://www.orienterare.nu – 99% av innleggene om Tiomila handler om herrestafetten. Alt dette vinter-stafettsnakket både i klubbene og på nettet tror jeg bidrar til at gutter som holder middels nasjonalt nivå, motiveres til å trene mot disse stafettene. Disse gutta er meget verdifulle i klubbenes treningsmiljø gjennom vinteren og våren. Det er også de som gjør at herreklassen blir velfylt på mange nattløp og vårløp, da disse løpene er uttaksløp og oppkjøring til stafettene.

Estimering av antall lag

Det er nok ikke helt riktig å estimere antall lag gitt formatet 2D + 2H ved å sjekke startlista for NM sprint de siste årene, slik det ble gjort i dokumentene til Forbundstinget. Da ser man helt bort fra at miksstafetten kan lokke til seg løpere som normalt ikke ville ha løpt NM sprint individuelt. Jeg er sikker på at det finnes slike løpere av begge kjønn. Under NM-uka er denne effekten velkjent. Noen velger der å ta med seg mellomdistanse kvalifisering i tillegg, mens andre kommer bare til stafetten.

Lander NOFs styre på formatet 1D + 2H for å tilpasse seg påmeldingslista fra tidligere NM sprint individuelt, får vi nok en stafett der gutta er viktigst. Dersom vi dessuten skal nå 1%-målet, må det enkleste være å rekruttere flere kvinner: Der er det flest ikke-o-løpere å ta av. De gutta som irriterer seg over at klubben ikke klarte å stille lag i 2014, har ett år på seg til å få fram nok dameløpere til 2015. Det finnes også enkelte klubber som er flest og sterkest på damesiden.

Gafling

Best mulig løypelegging for en sprintstafett innebærer flest mulig gaflingsvarianter, ergo flest mulig etapper. Ved fire etapper kan de tre første være gaflet hele veien. Siste etappe bør være ugaflet siste halvdel. En ti sekunders gaflingsforskjell på siste halvdel av siste etappe kan i alle fall ikke aksepteres.

Ved den uoffisielle VC-stafetten i Tyrkia i mars, var problemet at samme veivalg lønnet seg til så å si alle gaflingsvarianter gjennom stafetten. Det ble en kjedelig stafett, med stort preg av løpekonkurranse. «De beste vinner uansett» eller «dette er bra TV» bli gjerne framført som forsvar for nyvinninger løperne misliker, men jeg håper vi legger den sportslige lista høyere for et NM enn det vi så i Tyrkia.

Direkte finale

Arrangøren av NM sprint har allerede en stor og krevende oppgave med å arrangere både kvalifisering og finale individuelt for junior og senior i løpet av en dag. Både av hensyn til arbeidsmengde og terrengets kapasitet, bør det være direkte finale under NM sprintstafett dagen etter. Blant løperne finnes det heller ikke mange som er vant til å løpe fire hardøkter på fast underlag i løpet av 30 timer, med den skaderisikoen det innebærer.

Kapasiteten for antall lag i en direkte finale, skal jeg ikke mene så mye om. Formatet 2D + 2H er det som gir færrest antall lag påmeldt, men det kan likevel bli flere lag enn det antallet arrangøren ideelt sett ønsker å ha i en direkte finale. Her vil det nok hjelpe å la damene løpe 1.etappe, på grunn av større nivåforskjell fysisk. Gaflingsmetode kan også redde mye.

Det skader heller ikke om vi får en NM-øvelse som man må kvalifisere seg til på forhånd. Slik var det tidligere for alle øvelser, og det kan hende det ville gi økt status til sprintstafetten om den ble litt eksklusiv. Det er for sent å lage regional kvalifisering til stafetten i 2014, men det burde ikke være umulig i framtiden – kanskje kombinert med friplasser til de beste klubbene fra året før. Kanskje ikke. Det hadde jo gitt ekstra nerve til stafetten dersom toppklubber faktisk kunne ryke ut i kvalifiseringen. Halve moroa med Cupen i fotball, er jo at topplag ryker ut før finalen…

Tyrkiatrening

Slik trente jeg på klubbsamling med Nydalens SK forrige uke, under Camp Trimtex i Tyrkia:

Tirsdag (reisedag): 1 O-teknikk 75 min

Onsdag: 1 O-teknikk 105 min 2 Rulleski 95 min

Torsdag: 1 O-løp mellomdistanse 37 min (A 152 max 173), økta totalt 75 min 2 O-teknikk 35 min

Fredag: 1 Rulleski 90 min 2 O-løp mellomdistanse 36 min (A 154 max 169), økta totalt 75 min

Lørdag: 1 Rulleski 90 min 2 O-løp mellomdistanse 39 min (A 149 max 165), økta totalt 80 min

Søndag: 1 O-løp sprint 13 min (A 152 max 160), økta totalt 60 min 2 Basseng 90 min

Mandag: 1 O-teknikk 120 min 2 Basseng 60 min

Sprint i Kemer søndag

Sprint i Kemer søndag

Totalt 17,5 timer, hvorav 10 timer løping. Jeg løp en økt per dag, med unntak av torsdag da jeg løp to for å få med meg et freak show av en sprint i ruinene av byen Olympos. Den var krevende nok i rolig tempo.

Det var morsomt å løpe i et for meg nytt land, og teknikken satt bra på de gode kartene. Vi var en bra gjeng fra Nydalen, med både gamle og nye helter. Klubben fulgte opplegget til Camp Trimtex i regi av brødrene Sondre og Eskil Sande Gullord, og det fungerte veldig fint.

Jeg trente 4 hardøkter, og det er like mange som jeg trente totalt mellom forrige sesong og avreise til Tyrkia. For min del er det ikke så farlig å trene lite hardt hvis jeg får opprettholdt mengden, men med unntak for en god januar har det ikke vært all verdens mengde å snakke om heller. Diverse sykdom, senest lungebetennelse de to første ukene av februar, har medført flere dårlige enn gode treningsuker etter forrige sesong. Nå håper jeg den trenden er snudd, etter en uke med mye ski før avreise til den varierte og gode uka i Tyrkia.

Det nærmeste vi kom strandliv

Det nærmeste vi kom strandliv

Jeg passerer snart 22 uker som gravid, og jentas termin er fastsatt til 12.juli. Magen er ikke noe problem å løpe med foreløpig. Jeg har som mål å holde meg frisk framover, slik at jeg kan trene godt og føle meg bedre enn jeg har gjort i litt for mange perioder de siste månedene.

Jeg lærte i forrige svangerskap å ta en uke av gangen, men må innrømme det ligger i bakhodet at det er 8 uker til Tiomila. Det hadde vært morsomt om kroppen var i stand til å bidra på Nydalens stafettlag der. Går det ikke, så går det ikke. Det viktigste for meg med dette målet er som for andre mål jeg setter meg: At det gir mye energi på veien fram. Det har det allerede gjort.

Burde Bjørndalen ha gitt seg på topp?

Denne saken hadde jeg på trykk i Aftenpostens spalte «Idrettsrøsten» for nøyaktig ett år siden. Det ble for fristende å legge den ut her i kveld. Gratulerer, Ole Einar Bjørndalen. Vi er mange som unner deg OL-gullet i dag!

Burde Bjørndalen ha gitt seg på topp?

Vanlig arbeidstaker: 67 år. Sangsolist: 53 år. Ballettdanser: 42 år. Toppidrettsutøver: Tja. Når pensjonsalderen ikke er lovfestet, hva da?

”Er du god nok, er du gammel nok”, sies det om utøvere som strengt tatt er for unge til å bli matchet på seniornivå. ”Er du for dårlig, er du for gammel”, kan man konkludere ut fra medieoppslag om Ole Einar Bjørndalen (39), selv om svingninger i prestasjon opplagt kan ha andre årsaker enn fødselsdatoen. Er han for gammel? Burde han ha gitt seg mens han sanket seire hyppigere enn nå?

Bilde

Foto: Aftenposten.no

Det finnes en grense for hvor lenge man kan hevde seg på toppnivå, og det forventes at man både skal kjenne etter og registrere tegn på alderdom. ”Jeg merker at jeg er 32 år, jeg er ikke like rask i starten”, sa Marit Bjørgen etter årets NM-sprint. Det vesentlige er at aldersgrensen er individuell, og at den kan tøyes langt for utøvere som er villig til å rive i karrierens viktigste forsikringspremie. Den som betales i form av at man setter av tid til restitusjon, skadeforebygging og overhaling hos medisinsk støtteapparat. Utbetalingen kan være alt eller ingenting, men tegner man ikke forsikring ligger man dårlig an. Skader har tatt avgjørelsen om karriereslutt for en rekke utøvere.

Udødelig. Det er hva jeg kaller den gode følelsen av å ha en gjennomtrent kropp. En som kan mates med store doser trening, og likevel våkner uthvilt dagen derpå. Når Bjørndalen hevder at de gode dagene hans er like gode som før, skriver jeg under på det. Eirik Verås Larsen (36) tok vårt eneste individuelle OL-gull i 2012. Halvard Hanevold fylte 40 år før han tok OL-gull i 2010. Gunn-Rita Dahle Flesjå (40 neste uke) plukker fortsatt medaljer. Tenk, hvilken rutine disse hadde og har i sine siste sesonger. Som å sitte med et ess på hånda før kortene deles ut. Yngre utøvere går i de samme fellene som så mange før dem. De smarte lærer av sine feil, men bare de kloke er i stand til å lære av andres.

Er det drømmen om enda flere medaljer som får meritterte utøvere til å holde koken? Neppe. Unge utøvere kan ha illusjoner om at medaljer vil forandre livet. Modne utøvere vet at man ikke blir lykkeligere av å ta medaljer, men at det er utrolig tilfredsstillende der og da når man leverer prestasjoner som er gode nok til å ta dem.

Man er den samme personen før og etter et mesterskap, uavhengig av resultater. Kanskje gir vissheten om nettopp det, trygghet til å ta riktige valg både i treningshverdagen og under konkurranse. Men det kan selvsagt også bli en sovepute, en trussel mot å gjøre jobben godt nok hver dag.

Media og sofaeksperter vet best når en utøver bør trappe ned, for å la karrieren se velregissert ut i historiebøkene. Mange utøvere bryr seg overhodet ikke om det. De henholdsvis fortsetter og dropper ut med samme argumenter som en hvilken som helst 16-åring. Det å gi seg til riktig tid, er for disse å avslutte karrieren når det ikke lenger er moro både å trene og konkurrere. Når du ikke lenger blir høy av å være udødelig. Når du stiller til start på store konkurranser uten at det koker innvendig. Da er du blitt likegyldig. Da er du ferdig. Familiesituasjon og økonomi kan bety noe, men er gløden og helsa intakt taler mye for å fortsette. Hvis en vanlig arbeidstaker stortrives på det grønne jobbgresset han har, skifter han ikke beite med mindre han er CV-jåle eller jager lønnshopp.

Kvinnelige utøvere på rundt 30 år blir gjerne spurt om hvor lenge de skal satse, og om det ikke snart er tid for å stifte familie. Ikke minst gjelder dette for utøvere som allerede har vunnet det største som kan vinnes innenfor sin idrett. Da har man jo, sett fra sidelinjen, ikke noe godt argument for å fortsette. Mange skulle ønske at dette private temaet fikk være nettopp privat. Arbeidsgivere gjør klokt i ikke å spørre sine ansatte om familieplanlegging, og kanskje skulle media noen ganger trådt mer varsomt fram her.

Selv fylte jeg 37 år i forrige uke. For tre uker siden startet jeg sesongen med verdenscup på New Zealand, og ble nummer to. Pen plassering, men viktigst: Rå opplevelse underveis. Jeg forventer ikke at du skal forstå. Jeg bryr meg bare ikke om hva som er den uskrevne pensjonsalderen for en orienteringselskende småbarnsmor med nedstøvet doktorgrad og nok medaljer i skuffen. Jeg blir udødelig en stund til. Lykke til i VM, Ole Einar.