Burde Bjørndalen ha gitt seg på topp?

Denne saken hadde jeg på trykk i Aftenpostens spalte «Idrettsrøsten» for nøyaktig ett år siden. Det ble for fristende å legge den ut her i kveld. Gratulerer, Ole Einar Bjørndalen. Vi er mange som unner deg OL-gullet i dag!

Burde Bjørndalen ha gitt seg på topp?

Vanlig arbeidstaker: 67 år. Sangsolist: 53 år. Ballettdanser: 42 år. Toppidrettsutøver: Tja. Når pensjonsalderen ikke er lovfestet, hva da?

”Er du god nok, er du gammel nok”, sies det om utøvere som strengt tatt er for unge til å bli matchet på seniornivå. ”Er du for dårlig, er du for gammel”, kan man konkludere ut fra medieoppslag om Ole Einar Bjørndalen (39), selv om svingninger i prestasjon opplagt kan ha andre årsaker enn fødselsdatoen. Er han for gammel? Burde han ha gitt seg mens han sanket seire hyppigere enn nå?

Bilde

Foto: Aftenposten.no

Det finnes en grense for hvor lenge man kan hevde seg på toppnivå, og det forventes at man både skal kjenne etter og registrere tegn på alderdom. ”Jeg merker at jeg er 32 år, jeg er ikke like rask i starten”, sa Marit Bjørgen etter årets NM-sprint. Det vesentlige er at aldersgrensen er individuell, og at den kan tøyes langt for utøvere som er villig til å rive i karrierens viktigste forsikringspremie. Den som betales i form av at man setter av tid til restitusjon, skadeforebygging og overhaling hos medisinsk støtteapparat. Utbetalingen kan være alt eller ingenting, men tegner man ikke forsikring ligger man dårlig an. Skader har tatt avgjørelsen om karriereslutt for en rekke utøvere.

Udødelig. Det er hva jeg kaller den gode følelsen av å ha en gjennomtrent kropp. En som kan mates med store doser trening, og likevel våkner uthvilt dagen derpå. Når Bjørndalen hevder at de gode dagene hans er like gode som før, skriver jeg under på det. Eirik Verås Larsen (36) tok vårt eneste individuelle OL-gull i 2012. Halvard Hanevold fylte 40 år før han tok OL-gull i 2010. Gunn-Rita Dahle Flesjå (40 neste uke) plukker fortsatt medaljer. Tenk, hvilken rutine disse hadde og har i sine siste sesonger. Som å sitte med et ess på hånda før kortene deles ut. Yngre utøvere går i de samme fellene som så mange før dem. De smarte lærer av sine feil, men bare de kloke er i stand til å lære av andres.

Er det drømmen om enda flere medaljer som får meritterte utøvere til å holde koken? Neppe. Unge utøvere kan ha illusjoner om at medaljer vil forandre livet. Modne utøvere vet at man ikke blir lykkeligere av å ta medaljer, men at det er utrolig tilfredsstillende der og da når man leverer prestasjoner som er gode nok til å ta dem.

Man er den samme personen før og etter et mesterskap, uavhengig av resultater. Kanskje gir vissheten om nettopp det, trygghet til å ta riktige valg både i treningshverdagen og under konkurranse. Men det kan selvsagt også bli en sovepute, en trussel mot å gjøre jobben godt nok hver dag.

Media og sofaeksperter vet best når en utøver bør trappe ned, for å la karrieren se velregissert ut i historiebøkene. Mange utøvere bryr seg overhodet ikke om det. De henholdsvis fortsetter og dropper ut med samme argumenter som en hvilken som helst 16-åring. Det å gi seg til riktig tid, er for disse å avslutte karrieren når det ikke lenger er moro både å trene og konkurrere. Når du ikke lenger blir høy av å være udødelig. Når du stiller til start på store konkurranser uten at det koker innvendig. Da er du blitt likegyldig. Da er du ferdig. Familiesituasjon og økonomi kan bety noe, men er gløden og helsa intakt taler mye for å fortsette. Hvis en vanlig arbeidstaker stortrives på det grønne jobbgresset han har, skifter han ikke beite med mindre han er CV-jåle eller jager lønnshopp.

Kvinnelige utøvere på rundt 30 år blir gjerne spurt om hvor lenge de skal satse, og om det ikke snart er tid for å stifte familie. Ikke minst gjelder dette for utøvere som allerede har vunnet det største som kan vinnes innenfor sin idrett. Da har man jo, sett fra sidelinjen, ikke noe godt argument for å fortsette. Mange skulle ønske at dette private temaet fikk være nettopp privat. Arbeidsgivere gjør klokt i ikke å spørre sine ansatte om familieplanlegging, og kanskje skulle media noen ganger trådt mer varsomt fram her.

Selv fylte jeg 37 år i forrige uke. For tre uker siden startet jeg sesongen med verdenscup på New Zealand, og ble nummer to. Pen plassering, men viktigst: Rå opplevelse underveis. Jeg forventer ikke at du skal forstå. Jeg bryr meg bare ikke om hva som er den uskrevne pensjonsalderen for en orienteringselskende småbarnsmor med nedstøvet doktorgrad og nok medaljer i skuffen. Jeg blir udødelig en stund til. Lykke til i VM, Ole Einar.

One thought on “Burde Bjørndalen ha gitt seg på topp?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s