Slik føler jeg meg nå, etter en periode med lite og dårlig trening. Det begynte med at jeg løp siste del av høstsesongen med en mycoplasma-infeksjon i kroppen uten å vite det. Jeg følte meg ikke syk, men hvis jeg presset maks kom gjerne følelsen av å ikke få nok pust. I tillegg harket jeg opp diverse om morgenen. I midten av oktober innså jeg at dette ikke var bra, og tok et par ukers sesongpause. For meg innebar det svært lite og bare rolig trening etter innfallsmetoden, og jeg regnet med at kroppen ville hente seg inn.

Etter disse ukene kjentes kroppen fortsatt middels. Morgenpulsen var 8-10 slag høyere enn normalt, og harkingen var ikke borte. Jeg dro til legen og ble sjekket for alt fra kyssesyken til twar og mycoplasma, og fikk utslag på sistnevnte. Mycoplasma hadde jeg i fjor høst, og symptomene var nokså like nå. Som i fjor ble jeg rådet til å regulere aktivitetsnivået ut fra hva som kjentes greit.

Jeg valgte å holde igjen på mengden og trene rolig, med unntak for to hardøkter på Tiosamling med Nydalens SK og NTNUI. Kanskje skulle jeg droppet de to hardøktene, hva vet jeg. Jeg burde sikkert ha droppet siste del av høstsesongen også, men etterpåklokskap er bare irriterende klokskap og jeg har ikke fundert så mye på det.

Forrige helg jogget jeg 35 minutter, og da var det tre uker siden forrige løpetur. I de tre ukene gikk jeg enkelte turer, men tok det mest med ro. Denne uka har jeg jogget tre økter på ca 45 minutter, og gått to skiturer på ca 90 minutter. Formen er pill råtten. Det føles langt fram til en deilig 20-timers vintertreningsuke. Det lever jeg greit med. Opptrening har faktisk sin sjarm, enten den er en konsekvens av skade, sykdom eller fødsel.

Det positive er at jeg har kunne gjennomføre styrketreningen for hamstrings, som jeg skrev om her tidligere. Fysioterapeuten min er fornøyd med at jeg har trent lite eller ingenting ved siden av, for han kjenner meg godt nok til å vite at jeg ville hatt problemer med å justere den øvrige treningen nok til å tåle styrketreningen hans.

Jula byr på langt mindre trening enn normalt her, men en forsiktig økning fra denne uka skal jeg unne meg. Årets julebesøk er allerede unnagjort, med turer til Karmøy og Rauland de siste helgene. Min første Oslo-jul etter at jeg flyttet til byen i 1995 ser ut til å bli grønn, men det er jeg vant til fra Karmøy. Og vinterens to første skiturer på Rauland fortalte meg at jeg må karre meg litt oppover fra pill råtten-nivå før det blir morsomt å gå motbakker på ski.

Ha en riktig god jul, grønn eller hvit!