Gjør GPS oss bedre?

Jeg er vokst opp med å tegne inn veivalg på karet med rød penn, men nå har «alle» GPS-klokker til å gjøre jobben for seg. Spørsmålet er om vi er blitt bedre o-teknisk av at analysen er digitalisert?

Min far er pensjonert mattelærer. Han har fortalt meg hvor viktig det er at barn blir trygge i hoderegning før de får kalkulator. Tilsvarende tror jeg at de unge ikke skal få GPS-klokke før de har lagt et godt grunnlag med rød penn.

For de som synes GPS-analyse er morsomt, er det selvsagt bare å kjøre på. Man kan bruke uendelig mye tid på å studere både egne og andres økter og løp, og jeg tror vel at alle timer med blikket på et kart er verdifulle. Så lenge de er et resultat av nysgjerrighet og glød, mer enn pliktoppfyllelse.

Min innvending mot overdreven GPS-bruk, er all frustrasjonen den kan skape. For min egen del er det fort gjort å henge seg opp i feil i stedet for å dyrke de gode strekkene, og følelsen jeg hadde da jeg planla og gjennomførte disse. Det er jo de strekkene jeg skal gjenskape.

Det er også blitt såre enkelt å få oversikt over andres bommer og veivalgs-blemmer. For å sitere en landslagsløper: «Etter hvert norgescupløp med storskjerm og GPS kommer det noen og forteller meg hvor dårlig veivalg jeg tok, eller at det var jo LITT av en bom du hadde der.» Kanskje er det slikt man bør tåle om man skal komme noen vei. Men jeg vil tro at utøvere på alle nivå kunne irritert seg over at andre hadde analysert løpet ditt ferdig omtrent før du var i mål. Selvtilliten til selv svært gode utøvere kan påvirkes av en tilfeldig kommentar, hvis den treffer et allerede svakt punkt.

Innendørs-o med GPS-klokke denne uka

Innendørs-o med GPS-klokke denne uka

Når jeg løper orientering på mitt beste, kan jeg tegne inn på kartet svært nøyaktig hvor jeg har løpt hele veien. Da leser jeg kartet veldig ofte, og sjekker retningen oftere enn jeg synes er nødvendig mens jeg er ute i løypa. Etter slike løp ser jeg som regel ikke på GPS-trackingen. Jeg vil ikke ødelegge den gode følelsen. Jeg har for eksempel ikke sett GPS fra VM-stafetten i år.

Til tross for en viss GPS-skepsis, har jeg denne uka opprettet digitalt kartarkiv. Foreløpig ligger to av ukas økter ute, med GPS-spor, selv om jeg mener den røde pennen kan være vel så nøyaktig. Kartarkivet finner du her.

5 thoughts on “Gjør GPS oss bedre?

  1. Jan K

    Jeg er veldig enig med mye av det du skriver her. Som jeg pleier å si når jeg prater om temaet:

    (1) GPS-analyse erstatter ikke tegning av veivalg med penn
    (2) Det viktigste du får ut av en GPS-analyse er refleksjon / tenke / forstå / årsaker (implisitt: Ikke hvor mange sekunder du tapte)

    (tatt fra slide «Når bruke GPS-analyse» – side 8 i mitt foredrag fra Camp Norway i Tyrkia http://events.worldofo.com/files/gpsanalyse_campnorway_del2.pdf)

    GPS-analyse skal slik jeg se det være et verktøy til å forstå sine styrker og svakheter – slik at man kan jobbe med forbedring av svakheter og opprettholde/forsterke styrker. Jeg liker aller best å bruke det som et evalueringsverktøy for å se om løperen klarte å gjennomføre det som var målet for økten. I tillegg også for å måle fremgang – men dette er utfordrende. Å sette seg mål for utvalgte økter der det er mulig/lagt opp til å bruke GPS som evalueringsverktøy er en god måte å trene o-teknikk på syns jeg.

    Jeg bruker sjelden GPS på bare én løper – det er sammenligning mellom flere løpere og identifisering av «uventete tidstap» som er det interessante for meg (i «uventet» legger jeg her tidstap som man gjerne ikke forstår når man tegner løypen med pennen). Disse oppstår ofte på «mikroveivalg» eller på grunn av o-teknikk som ikke er like god i alle typer terreng (mye nøling i noen terrengtyper, teknikk på retningsløping som tar mer tid osv.) – og selvsagt også på veivalgs-strekk.

    En veldig fin måte å kombinere den røde pennen med GPS-sporet på er å legge GPS-tracken oppå kartet med inntegnet veivalg…

    Og til slutt: Det er nok veldig mange som bruker GPS mest for å ha en mer moderne & morsom måte å trekke fra alle bommene sine fra slutt-tiden på – for å kunne si at de hadde vunnet uten bom (jeg brukte strekktidene til det i min ungdom – og «vant» nesten alltid). Så lenge det gir glede og motivasjon – så tror jeg man lærer mye mens man gjør det, selv om man ikke gjør de grundigste analyser.

    PS! Jeg er spent på hva du fikk ut av GPS-klokken din på innendør-o 🙂

    Svar
  2. Sindre J. Haverstad

    Jeg er veldig enig i det Jan skriver. Jeg og Jan hadde noen lengre samtaler om dette med o-teknisk-analyse i fjor i forkant av at jeg skulle holde en modul i NOFs trener-2-kurs. Noe jeg har vært veldig opptatt av og som jeg nok lærte av Jan var nettopp det at det er viktig at GPS ikke erstatter vanlig veivalgstegning, da dette i seg selv gir veldig mye læring.

    En helt annen ting, men litt innenfor det du er inne på: Jeg må innrømme at jeg som GPS-speaker på et par viktige arrangement i kampens hete har sagt ting som kanskje kunne vært usagt. En av disse hendelsen var nettopp du involvert, Anne Margrethe. Det var EM-testløp i Nord-Trøndelag for noen år siden. Vi viste en stor bom som du hadde gjort, og jeg sa noe mindre pent om den og at nå måtte du skjerpe deg. Like etter det er sagt oppdager jeg at du passerer på arena. Da følte jeg at det kanskje var unødvendig og uklokt sagt. I ettertid har jeg tenkt en del på den hendelsen. Hørt hun hva jeg sa? Er dette noe en løper må tåle? Jeg tror at man som svært god eliteutøver og senior må tåle mye, men hvor går grensa? Det som er sikkert er at det er stor forskjell på hva som er greit overfor en senior og en ung junior. Om du hørte det og tok det ille opp, vil jeg uansett be om unnskyldning noen år for seint.

    Svar
    1. Hausken

      Hei, Sindre. Når du sier det så husker jeg den kommentaren, men den hadde jeg glemt for lenge siden og aldri kommet på igjen hvis ikke du hadde minnet meg på den her. Der og da var den tøff å svelge, det skal jeg innrømme. Mest fordi jeg var litt i ubalanse den helga, med et vondt/hovent kne jeg ennå ikke visste det var brudd i, og en PhD som skulle leveres asap før VM i Trondheim. Dagen etter hadde jeg ikke noe lyst til å løpe mellom-uttaket, var dritt lei av alt mas og spørsmål om hvordan jeg kunne løpe SÅ dårlig, men stilte opp og løp like elendig. Droppet EM, fikk til slutt orden på kne/PhD og din kommentar druknet nok i all elendigheten jeg surret meg inn i selv akkurat da. Så du er utvilsomt tilgitt.

      Tror også man skal være mer forsiktig med juniorene, men tenker det må være vrient å vite hvor grensa går. Man skal vel kommentere virkeligheten, og den kan være «brutal». Er løperen i et helt annet modus enn jeg var den gangen, kan det vel slå positivt ut å bli forbanna på speaker…

      Svar
    2. Knut Wiig Mathisen

      Hei morsomt å lese det du skriver her AM. Du har definitivt et poeng, likevel er det ikke til å komme fra at H21-løpere bommer mindre enn D21-løpere, på alle plasseringsnivåer i klassene. Jeg tror at det har sammenheng med at flere hankjønn enn hunkjønn synes orientering er så morsomt at de studerer egne og andres kart og veivalg, med og uten rød penn eller GPS spor. Et eksempel: hvor er siste etappe løypa fra 25-manna i år? Fra 24-etappe er det lett å finne diverse eksempler på løype med GPS spor på nettet, men ikke fra siste! Tar gjerne en versjon med rødpenn! Vi trenger en stor gruppe jenter og damer som er glødende opptatt av kart og veivalg dersom Norge skal kunne ta VM-stafett gull i dameklassen også på 2020-tallet.
      Ellers senser jeg en viss irritasjon over «besserwissere» som ikke skjønner at å gjøre alt rett i o-løp er lettere sagt enn gjort, og lettere i eplehagen en onsdag enn når det står om VM-gull, f.eks. avdanka gamle gubber som var brukbare o-løpere i Norge på 80-tallet. Melding mottatt! Utøverne og alle rundt dem må bli flinkere til å fokusere på de gode strekkene og den gode følelsen i de partiene av løypa når alt stemte og «fløt».

      Svar
      1. Hausken

        Hei, Knut. Da jeg kom tilbake til hotellet fra min skuffende 25. etappe på 25-manna, var det første jeg gjorde å tegne på veivalg med rød penn. Tok bilde av kartet, skrev lange frustrerte kommentarer, og sendte all dritten over til treneren min, Frode Ø. Balchen. Så etappen finnes med rød penn, og en vakker dag dukker den kanskje opp på bloggen eller kartarkivet eller begge deler.

        Ja til kartinteresserte jenter, men tror ikke det finnes noen fasit her. Den landslagsjenta jeg kjenner som har brukt minst tid på å se på gamle kart over kommende løpsområder, er nok Hanne Staff. Hun stolte på intuisjonen. Skyter inn at hun hadde en solid o-teknisk base og intuitivt tok gode valg, men likevel. Vi bør ikke gjøre ting vanskeligere enn de er, og det tror jeg det er en viss fare for med alle mulighetene for digital forberedelse og analyse.

        Mht kjønnsforskjeller er det også mulig det har litt å si at jenter fra de er 13 år løper kortere løyper i konkurranser, og heller ikke rekker like mange kilometer o-teknikk på trening hvis de trener samme timeantall som gutta.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s