Kategoriarkiv: Ukategorisert

Trenerfrue – behind the scenes

Ære være glamorøse WAGs og verdensvante førstedamer, men denne er til oss trauste trenerfruer.

Min mann Anders er hovedtrener for senior/junior i Nydalens SK orientering, og skulle derfor bruke pinsehelgen på to uttaksløp til junior-VM. Vi dro til Hamar/Løten hele familien. Jeg hadde fått lov til å melde meg på til begge løpene selv (i seniorklassen fyi), for Anders kunne trene diverse andre tider på døgnet. So far, so good.

Fredag. Trente, pakket (det tar litt tid) og kom oss av gårde klokka 14, etter å ha plukket opp Tarjei i barnehagen. Anders hadde laget en relevant trening på Løten, fra en skytebane langt til skogs. Her skulle jeg passe unger, type leke i skogen, mens han og juniorene trente. Vel. Like før treningen startet kom høljeregnet. Vi ble i bilen. Først måtte det så klart skiftes en middels bleie, i forsetet, for bagasjerommet var stappfullt. Etter det satt jeg der med to unger på fanget, og fikk tida til å gå på et eller annet vis.

Nydølene fikk trent det de skulle, og vi kom oss bort fra skytebanen på andre forsøk. Måtte bare snu en gang, for å levere et par bager som noen løpere hadde plassert i bilen vår. Neste stopp Vikingskipet vandrerhjem, med planer om middag og soving.

Hvor lang tid sånne trener-ting tar? Tja. «Skal bare avtale kjøring med de andre»: I løpet av den tiden rekker en trenerfrue å lage fredagstacoen, så fremt ungene sitter fint foran barne-tv. «Skal ringe et par av løperne»: Tar fort resten av kvelden. «Stikker og henter noen kart»: Ubestemt tid.

Lørdag. Vi bodde 20 minutters kjøring unna løpet, men dro 6 timer før jeg skulle starte siden juniorene startet før oss andre. Arenaen var fin, men uten parkeringsplasser, så vi ble fraktet siste biten med skyttelbuss. Vi tok den aller første bussen. På arena hadde jeg derfor god tid til å underholde Tarjei med småtroll-løype og kiosk-turer, før han ville til barneparkeringen. Tida går fort når man har det moro, og plutselig var det min tur til å løpe. Etterpå løp Anders gjennom juniorguttas løype. Så vi tok den siste bussen tilbake, og parkerte utenfor vandrerhjemmet 9 timer etter at vi dro. Da sto juniorene klare for å dra ut og spise i Hamar. Anders skulle være med dem, men jeg krevde å få dusje først. Treneren dro derfor litt etter klokka 19. Da var det bare for trenerfrua å få i ungene litt mat, amme, pusse barnetenner, skifte bleier og klær, lese boka «Pinos i barnehagen» for ca åttende kveld på rad og synge en gjeng nattasanger, uten at ungene viste særlig stor interesse for å sove.

Middag til meg? Jeg var ikke krisesulten, for jeg hadde spist resten av Tarjeis matpakke på vei inn i dusjen. Oppdaget at søppelposen under vasken var fjernet (bra, Anders!), og dro på jakt etter en tom pose. Hadde ikke treneren slengt fra seg en pose med treningstøy utenfor døra? Det hadde han, så jeg tok den posen. Men der stod jaggu også den fulle søppelposen. Full og full. Vandrerhjemmet hadde en katt (- ikke så bra, Anders). Så mens ungene ikke akkurat hadde falt til ro – de vrælte i kor – løp jeg rundt og samlet søppel fra veranda og plen. Jeg vil påstå at den slags må man kunne forvente av en trenerfrue på en lørdagskveld, uten overtidsbetaling.

Klokka 21 kom treneren hjem. Da stod grandisen min på kjøkkenbenken, og jeg skulle akkurat til å begynne å spise. Det skal sies at jeg nevnte den søppelposen.

Traust trenerfrue (foto: Stein Arne Negård)

Traust trenerfrue (foto: Stein Arne Negård)

 

 

 

 

 

 

Søndag. Vi dro bare 4 timer før jeg skulle starte, og tok faktisk ikke den første skyttelbussen. Men vi tok den siste bussen hjem, for etter min langdistanse skulle Anders løpe gjennom juniorjentenes løype. På vei hjem til Oslo svingte vi innom McDonalds for litt kvalitetsmat og mye kvalitetstid i lekerommet.

Løpene var jeg godt fornøyd med. Teknikken satt bra, og jeg var ikke så verst sprek. Neste uke stikker trenerfrua på verdenscup. Treneren drar til Rauland for å jobbe med junior-VM, som vi begge er med i løypeleggerteamet til. Jeg tar med meg begge ungene, og foreldrene mine blir med som barnevakter. Så da er det en viss fare for at jeg får alt for lite å gjøre. Kanskje jeg rett og slett skal ta med meg en bok.

Resultater lørdag

Resultater søndag

 

 

Treningsåret 2014

Her er tabellen som oppsummerer treningsåret 2014: En mellomsesong for meg, i og med at jeg fikk barn i juli. Treningsåret mitt går fra 1.november til 31.oktober, men tabellen kommer visst først nå.

2014 i tørre tall

2014 i tørre tall (klikk for større bilde)

2014 føltes som et «alt å vinne» – år: Det var bonus å kunne trene godt og attpåtil konkurrere på brukbart nivå, både som gravid og som fersk tobarnsmor. Et morsomt år, rett og slett. Det jeg er aller mest fornøyd med er nok hvor disiplinert jeg var i perioden 2 til 8 uker etter fødselen. Systematisk progresjon i løping, og en time per dag til verdens kjedeligste øvelser hjemme på gulvet. Ofte på en tid av døgnet da jeg gjerne skulle ha sovet. Men jeg var så innstilt på at disse ukene var de viktigste for å få til et skadefritt comeback.

I høst la jeg om treningen radikalt. Jeg har alltid likt å trene en god del alternativt. Men etter at jeg i høst løp hele NM-uka 9 uker etter fødsel, uten å få vondt noe sted, bestemte jeg meg for å bare løpe. Løping tar kortest tid: Både fordi det belaster kroppen mest, og fordi jeg kan trene alle økter ut fra døra. Det siste er et stort pluss så lenge man fullammer, noe som innebærer amming hver 3.- 4. time i snitt hele døgnet.

Med to barn i huset, hvorav ett som må holdes øye med 24-7 fram til hun starter i barnehagen august 2015, har jeg ikke ubegrenset med tid til trening og hvile. Amming og styr et par ganger hver natt gjør at jeg bør glemme alt jeg har lært om restitusjon, for ikke å bli psyket helt ut. Så foreløpig trener jeg færre timer enn tidligere, men jeg løper flere timer. Økningen i antall løpte kilometer er kanskje enda litt større.

Ingen regel uten unntak. Jeg er fortsatt glad i å gå på ski. Juledagene ble feiret på Rauland, i ned mot 20 minusgrader. Julaften ble jeg med to alt for spreke gutter (Hans Petter og Anders) på intervallen 6 x 10 minutter løping, men 1. og 2. juledag hadde jeg mine to første alternative økter siden 20.september. Tilbake i Oslo er jeg i løpe-modus igjen.

Minus 20 i Silkedalen 1.juledag

Minus 20 i Silkedalen 1.juledag

«Hvordan er det å ha barselpermisjon?», ble jeg spurt om i forrige uke. Da ble jeg svar skyldig.  Permisjon og permisjon, fru Blom. Jeg slang da innom diverse konkurranser allerede i høst. Nå prøver jeg å trene så godt jeg kan – akkurat som vanlig – fordi jeg planlegger full sesong i 2015.

Denne ukas VC-løp i Tasmania klarer jeg meg fint uten, men når sesongen starter i Norden til våren har jeg tenkt å være med på lasset. Jeg har som nevnt lagt om treningen, jeg har satt meg noen nye mål individuelt og jeg tror Nydalens damelag blir flere hakk vassere enn i fjor på klubbstafettene.

Takk for i år – vi sees i 2015!

25manna og logistikken

Buss Oslo-Stockholm t/r med en 3 måneder gammel baby og en 3-åring. Hva gjør man ikke for å få med seg 25manna, klubbstafetten med stor K og 10 000 deltakere?

Nydalens 3 lag á 25 personer, lagledere og våre minisupportere fylte en dobbeltdekker. Fredag klokka 14 dro vi fra Sognsvann. Buss er genialt sosialt for en klubbtur som denne, og det er bare å innstille seg på at her skal man være helt til sjåføren stopper bussen. Etter flere quiz, mye skryt og ljug, matstopp, amming, gulp og bleieskift var klokka blitt nesten 23, og vi åpnet døra til hotellrommet.

Deilig da å vite at man skal opp lørdag klokka 6. For å rekke mitt livs første 1.etappe på en internasjonal klubbstafett, med start klokka 9. Bare et par ting å fikse først. Anders laget provisorisk sengehest av noen stoler til Tarjei, som fikk pysj og tannpuss i en viss fart. Familiens såkalt nedtrappede toppidrettsutøver skulle ut og løpe dagens andre økt, må vite. Jeg ble igjen på rommet, og ammet Sigrid samtidig som jeg sang godnattsanger for Tarjei. Det er vel slikt man kaller #familieidyll på sosiale medier.

Bagen til lørdagens 25-manna hadde jeg pakket klar i Oslo. Sigrid og jeg skulle reise klokka 7, og ta pendeltog til arenaen sammen med de andre som løp tidlige etapper. Gutta skulle kjøre buss med resten av klubben klokka 8. Jeg la fram det vi trengte av klær og utstyr neste morgen. Satte fram grovbrød, nugatti og banan: Uaktuelt å prioritere tid til hotellfrokost. Fylte den flaska jeg må drikke hver natt for å unngå å bli dehydrert av amming. Mens jeg lurte på når og hvor mange ganger jeg skulle på jobb i natt.

Vi rakk det pendeltoget. Det var en nydelig høstdag. Arenaen var superfin. Vi var tidlige, men folk strømmet på allerede. Jeg skiftet til o-sko mens lagleder Maria kastet Sigrid opp i lufta, for hun måtte være våken nok til å tømme meieriet før jeg skulle varme opp. Klokka hadde passert 8.

Klokka 8.25 var amme-bh byttet ut med sports-bh. Og det i en viss fart. Adrenalinet som fikk meg til å sprette opp fra senga klokka 6, var der fortsatt. Oppvarming. Også kalt opp-psyking. Jeg skumleste lagoppstillinger torsdag kveld: 390 jenter på startstreken. Flere VM- og EM-medaljører, både fra 2014 og tidligere. Mange andre med bred 1.etappe-erfaring. Jeg hadde respekt for startfeltet, og respekt for oppgaven. Men jeg fikk etappen min for 3 uker siden, og følte jeg hadde brukt tiden godt. Både ved god matching fra Nydalsgutta på flere stress-økter, og inni hodet mitt. Jeg hadde nærmest lovet Jostein på 2.etappe at jeg skulle komme inn i tet.

Alvor på 25manna-trening med gutta

Alvor på 25manna-trening med gutta

Ting går ikke alltid som planlagt, selv med gode forberedelser. Men denne gangen gjorde det det. Det var kult å løpe en konkurranse med kniven på strupen igjen, for det var slik jeg følte det. Nydalen satte preg på stafetten utover hele dagen, og etter 18 etapper lå vi på 3.plass. Glisene gikk helt rundt! Vi ble til slutt nummer 17. I fjor var plasseringen 51, og hvis Nydalen skreller bort 2/3 av fjorårets plassering hvert år lever snart klubbrekorden – en 6.plass fra 1998 – farlig.

Vi er stolte av ungdommene våre i Nydalen. De er en kjempegjeng, de har det gøy på trening og konkurranser – og de løper søren meg bra også. Under premieutdelingen skulle lagene fra plassering 11 til 25 stille med en representant for laget til å hente klubbens plakett. Seansen startet med lag 25, og den ene klubben etter den andre sendte fram den jeg antar er klubbens 25manna-general. All ære til disse innpiskerne, og Nydalens lag hadde ikke blitt verken like mange eller like gode uten vår kjære innpisker Sören. Men et av helgens øyeblikk jeg ikke glemmer med det første, var da vi sendte fram våre to yngste på laget, som løp jublende over seremoniplassen med stort, vaiende Nydalsflagg. Bra show!

Burgunder på premieutdeling

Burgunder på premieutdeling

Sigrid sov gjennom nesten hele stafetten. Den varer relativt lenge. Det vil si at baksmellen kom i form av amming annen hver time resten av dagen, samt natt til søndag. Så jeg lurer fortsatt på hvordan hotellfrokosten smaker på Scandic. Det får være grenser for hva man gidder å bruke tid på, når hele familien skal rekke klubbens buss til 25manna-korten søndag morgen klokka 7.30.

Etappetider

Resultater

Nydalsreferat

Barseltid med Sigrid

Blod, svette, melkespreng og barseltårer. Hurra for barseltid – de seks første ukene etter fødsel.

Sigrid ble født 9.juli, og virker fornøyd med livet så langt. «Kos dere i barseltiden», får man gjerne høre fra folk som ikke har hatt spedbarn i huset på en stund. Kan det hende at også jeg lirer av meg den samme bullshiten en gang?

Minst 80% hardt arbeid og maks 20% kos, spør du meg. For alenemødre og tvillingmødre må forholdet være som 99-1. Babyen skal ha melk, søvn, bleieskift og kroppskontakt, samtidig som mors kropp skal komme til seg selv igjen. Man er på vakt hele døgnet, og vet aldri eksakt når neste amme-økt starter.

Kjapp oppsummering av ulike «få barn-faser» fra en fersk tobarnsmor:

Svangerskap: Lætt. Grei skuring i 40 uker x 2 for meg.

Fødsel: Maksimalt vondt. Begrenset varighet, selv om det føles uendelig lenge der og da.

Barseltid: Blod, svette, melkespreng og barseltårer. Kan vare lenge.

Barseltiden visste jeg fint lite om før jeg ble mor første gang, men jeg synes den fortjener litt oppmerksomhet så her kommer noen erfaringer.

Blod: Beklager hvis dette blir too much information, men det er et visst sår i mors kropp som skal blø ferdig i løpet av 2 uker.

Svette: Sommeren 2011 svettet jeg i 4 uker etter å ha født Tarjei. Østrogenfallet etter fødselen kan gi overgangsalder-symptomer. Jeg kunne ha dusjet hver time, men orker ikke styre med det. Spennende å se om det varer i 4 uker nå også.

Melkespreng: I en periode blir det produsert alt for mye melk. Det er ikke plass til all den melka i muggene mine. Det sprenger til alle kanter, huden er tynn og hver gang babyen spiser kjennes det som en kniv skjærer i brystet. Hvordan har egentlig de som setter inn en halv kilo silikon det?

Barseltårer: Velkommen til ukontrollerbare hormonendringer og humørsvingninger. Dama tåler kanskje ikke all verdens motstand akkurat nå. Når kniven skjærer i brystet for n-te gang den dagen, er ikke barseltårene langt unna her.

Stylist: Ukjent

Stylist: Ukjent

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ullskjerf rundt brystet. Du ser meg ikke uten nå for tida. Da jeg skulle gå opp Vettakollen i dag, var det 20 grader ute. På grunn av melkespreng har jeg holdt meg inne de siste dagene, men i dag tok jeg sjansen med dette antrekket: Ull-bh, ull-ammeinnlegg, ulltrøye, vindjakke, varm tights, ullsokker og ull-leggvarmere. Møtte et par andre på vei ned fra toppen. De løp i singlet og shorts.

Hva med babyen, da? Sigrid er fornøyd og fin, og jeg kunne ikke vært mer glad i henne. «Spiser og sover», hører man gjerne nybakte foreldre si. «Bæsjet 20 ganger på et døgn da fordøyelsen kom i gang, men bare 15 ganger i døgnet etter det», kan jeg godt legge til. Du får ikke meg til å legge ut lekre babybilder på facebook. Barseltid er ikke SÅ kult.

Rulleski på tredemølle

Jeg kan fortsatt løpe, men trener klart mest alternativt nå. En økt jeg synes er veldig god er rulleski på Olympiatoppens stormølle. Der kan man trene enten på rulleski, rulleskøyter eller sykkel, og mølla brukes av mange både til teknikktrening, rolige økter, hardøkter og testing.

Det geniale med stormølla er at jeg kan gå diagonalgang i motbakke, hele økta. Nå som magemusklene har begynt å dele seg bør jeg ikke trene staking, og da er det vrient å gå på rulleski utendørs: Man må finne en himla lang og passe bratt motbakke. Dessuten trenger man hjelp til å komme seg ned igjen på annet vis enn å rulle ned selv, når man har under 3 uker igjen til termin.

Stigning 10,5%

Stigning 10,5%

 

 

 

 

 

 

 

 

 

27 økter på rulleskimølla har jeg hatt siden 7.mars, fordelt på 16 langturer og 11 bakkeintervaller. Langturene var 90 min i starten, men etter hvert har jeg gått 120 min på disse. Jeg antar det tilsvarer minst 150 min på ski, for uten flater og utforbakker får beina ingen hvile. Bakkeintervallene har vært 6 x 9 min med 1 min pause, totalt 90 min med oppvarming og nedgåing. Unntaket var forrige mandag da jeg fikk lyst på en kongeøkt, og gikk 9 x 9 min slik at økta totalt ble 120 min.

Jeg går bakkeintervallene med samme stigning og fart nå som på første forsøk, 10.mars. Pulsen på øktene var enten stabil eller gikk litt nedover i perioden mars-mai, men nå i juni smyger den oppover igjen og er høyere enn i mars. På intervallene i går hadde jeg puls 162 på det høyeste, mot 155 i mars. Man får høyere puls av vektøkning, men jeg tipper vel at de ekstra kiloene mine kunne ha dratt pulsen mer opp. Jeg velger i alle fall å tro at mye og god trening har begrenset formsvikten en hel del. Dessuten er jeg kanskje blitt hakket bedre til å gå på rulleskimølle, og mer automatiserte bevegelser gir lavere puls.

Video fra siste draget på mandag, med 10,5% (6 grader) stigning: http://youtu.be/xtcmGx1qack

Hvorfor akkurat 6 x 9 minutter? Mandag 10.mars hadde jeg lyst til å teste intervaller på rulleskimølla, og samme dag skulle Anders sine disipler i Nydalen ha Viking-intervaller. De løp 6 x 10 min på snøstier på Vettakollen, det vil si med mye stigning. Jeg kopierte dem nesten, men valgte 6 x 9 min i stedet for 10. Med 1 min pause ble det så enkelt å se når jeg skulle starte og avslutte dragene via klokka på veggen. Jeg trenger 1 min pause for å rekke justering av stigning/fart i hver pause og drikking i annen hver – uten stress. Det går med en liter sportsdrikk per økt og svettes en god del mer, selv om jeg kjører viftene så hardt jeg tør uten at de blåser meg av mølla.

Svett, ja

Svett, ja

 

 

 

 

 

 

 

Kongeøkta 16.juni:

Oppvarming 20 min – 9 x 9 min med 1 min pause – 10 min nedgåing.

Endret stigning og fart på hvert drag, og varierte mellom disse:

8,7% (5 grader) – 9,2 km/t

10,5% (6 grader) – 8,4 km/t

12,3% (7 grader) – 7,8 km/t

Justerte stigning med 1 grad per drag slik at økta gikk som følger: 5-6-7-6-5-6-7-6-5 grader. Må innrømme det var litt deilig å gjøre unna den siste 7-graderen på tredje siste draget. Som Anders sa så kjekt en gang jeg var med ham på en litt for hard langtur på rulleskimølla: «Nå er det siste halvtimen, og da går det i utforbakke fra 8 til 6 til 4 graders stigning.» Yeah, right!

På den andre siden av bordet

Jeg er med i løypeleggerteamet for neste års junior-VM på Rauland. Forrige uke hadde teamet løypeleggersamling der oppe, med både nasjonal og internasjonal kontrollør til stede.

Sol og snø på Rauland

Sol og snø på Rauland

De juniorene som kvalifiserer seg til Raulands-VM, har virkelig noe å se fram til. Fjellterreng synes jeg er noe av det morsomste å løpe i, og områdene som er valgt vil by på litt variasjon i løpet av uka. Parallelt med VM arrangeres Sørlandsgaloppen, og jeg kan trygt anbefale den blant neste års sommerløp.

Alt om junior-VM og Sørlandsgaloppen her: www.jwoc2015.org

På tide med et magebilde

På tide med et magebilde

Som løper hender det jeg blir skuffet over den jobben løypeleggeren har gjort, hvis jeg synes løypa ikke var så god som forventet ut fra terrengtypen. Nå sitter jeg på den andre siden av bordet, og burde sikkert skrevet om hvor lærerikt jeg synes det er å måtte se en sak fra flere sider.

Men siden jeg fortsatt er aktiv selv, kjennes det som at jeg har både rett og plikt til å gjøre hva jeg kan for å sette løperne i fokus, og bare løperne.

Jeg må innrømme at arbeidet ikke alltid går smertefritt, i og med at løypeleggerteamets ønsker enkelte ganger ikke godtas av IOF.

 

Myrløping er digg!

Myrløping er digg!

Det er ellers knappe 6 uker til termin. Formen er god, og jeg har vel egentlig ingen «gravid-plager» å rapportere om. Jeg avsluttet vårsesongen med 15-stafetten 11.mai, for etter den var det ingen spesielle løp jeg hadde blinket meg ut. Jeg ønsket dessuten fra da av å kunne trene med litt høyere intensitet de dagene jeg føler for det, i stedet for på bestemte dager hvor jeg er påmeldt til løp.

Sist fredag ble det en spontan bakkeintervall i deilige myrer på Rauland, og det var overraskende morsomt selv med en viss mage å dra på.

 

 

Tiomila 10 uker før termin

Tidlig i svangerskapet bestemte jeg meg for at Tiomila skulle være vårens sportslige mål. Jeg håpet å kunne forsterke Nydalens stafettlag, og har hatt løpet i bakhodet på mang en treningsøkt gjennom vinteren.

Nydalen ble nummer 22; en klar forbedring fra fjorårets 65.plass. Malin – Nicole – Sofie – Anne Margrethe – Anne Johanne var vår lagoppstilling som bare gjorde få og små feil, og ble nest beste norske lag: Resultater

Denne våren tar jeg de «seirene» jeg kan få. Min 4. etappe var mitt beste løp i år, og jeg må innrømme at det var gøy å finne flere gode navn både like foran og bak meg på denne lista: Etappetider

Mine 49 minutter med 21 poster finnner du her i kartarkivet.

«Svangerskap nummer to er langt tøffere enn det første», er jeg blitt fortalt av både fagfolk og mødre: Kroppen blir større, alt blir tyngre, man får flere plager, klarer ikke å løpe like fort og må slutte tidligere å løpe. «Ikke minst i din alder!» Disse påstandene har bare gjort meg enda mer motivert for å trene like godt som vanlig, og for å prestere mitt aller beste på Tiomila. Som profesjonell o-løper har jeg dessuten tid til både å trene mye og hvile nok. Det siste er viktig, for jeg trenger mer hvile enn vanlig og tipper det er vrient å få nok hvile for mange andre gravide mødre.

«Men du bør vel ikke presse for hardt? Og du løper vel forsiktig i terrenget?» I forrige svangerskap ble jeg lei av å svare på slike spørsmål. Jeg var glad for den støtten jeg hadde da fra både Anders, trener Frode, sparringspartner Bjerva og de som fulgte meg opp medisinsk. Også denne våren har jeg fått mange spørsmål, men gitt blaffen i det. Jeg har løpt med pulsklokke på de fleste hardøkter og konkurranser, og sett at jeg ikke får opp pulsen i nærheten av maks samme hva jeg gjør. Det siste giret er borte. Derfor så jeg heller ingen fare med å løpe Tiomila.

Jeg tror en gravid kropp sier fra hvis dama bør roe seg ned litt, slik jeg følte den gjorde på Norgescupløpet helgen før Tiomila. Da var det steikende sol, og jeg var 3 timer i sola før løpet slik at jeg virkelig kjente varmen. Gravide anbefales ikke å presse seg i sterk varme, og den dagen føltes det greit å løpe på et lavere gir enn vanlig.

Det var like morsomt med Tiomila i år som ellers. Jeg har vært med på begge Nydalens Tio-samlinger og løpt fire uttaksløp, hvor jeg til en forandring følte at jeg måtte prestere for å kvalifisere meg. På etappen min hadde jeg det like kult som de gangene jeg har løpt på lag som kjemper i teten. Da jeg tok igjen løperen på det som da var nest beste norske lag, var det virkelig stas. Og da vi tok imot Anne Johanne etter målgang, var vi sabla fornøyde alle fem!

Sofie – Nicole – Anne Johanne – Malin – Anne Margrethe