Jeg må ha det preparatet NÅ, de bruker det i USA! En profilert, populær norsk utøver med internasjonale meritter snakket desperat til meg. Året var 2000, og vi stod på hver vår side av disken på et apotek hvor jeg jobbet ved siden av farmasistudiene. Det nærmet seg en svært viktig konkurranse for utøveren. Jeg verken kunne eller ville bestille preparatet fra USA, og utøveren skjelte meg ut. Til slutt ba sjefen min utøveren om å forlate apoteket. Vel er historien gammel, men jeg nevner den for å poengtere at det ikke bare er utenlandske utøvere som gjør meg flau.

Toppidrettsutøvere er et gjennomsnitt av befolkningen, på alle andre områder enn idrettsprestasjoner. Toppidrettsutøvere kan ha plettfri vandel, men de kan også kjøre for fort og i fylla, utøve voldshandlinger, snyte på skatten eller trikse med statsborgerskap. De kan i tillegg bli tatt i doping; et område hvor vi ikke bryr oss like mye om hva gjennomsnittet av befolkningen bedriver.

Mannen i gata kjøper og tar kosttilskudd, slankepiller og proteinpulver, uten å stille krav til dokumentasjon av innhold, effekt og bivirkninger. De jager et bedre liv med mindre smerter og plager, eller forandret kropp. De går kanskje bak ryggen til legen sin. Hva har de å tape? I beste fall kaster de penger ut av vinduet. I verste fall spiser de noe som gjør helsa deres dårligere, enten alene eller fordi stoffet ikke bør kombineres med legemidler de bruker. Tilsvarende oppførsel ser vi hos et ukjent antall toppidrettsutøvere. De kjøper og tar kosttilskudd eller medisiner uten å stille krav til dokumentasjon av innhold, effekt og bivirkninger. De jager bedre prestasjoner. De går kanskje bak ryggen på idrettslegen sin: Der folk flest tror på Snåsamannen, oppsøker norske toppidrettsutøvere en kvakksalver i Østfold. Hva har de å tape? I beste fall kaster de penger ut av vinduet. I verste fall spiser de noe som gjør helsa deres dårligere, eller de blir tatt i doping.

Denne uka er jeg flau over å være toppidrettsutøver. Jeg forventer mer av mine kollegaer enn av mannen i gata, når det gjelder kritisk sans til hvilke stoffer de putter i seg. Jeg kjøper ikke holdningene: «Meldonium var ikke forbudt, så jeg prøvde ut om det hadde en effekt». Hjertemedisiner er for syke mennesker. Hva i huleste tenker de med, friske utøvere som prøver det ut? Jeg kjøper ikke forsvarstalene: «Det var jo tillatt å bruke meldonium i 2015». Jepp, det stemmer, men nå er det forbudt, etter en grundig prosess hos WADA. Og da er det ikke sånn halv-forbudt i en overgangsperiode. Beklager. «Jeg fikk ikke med meg at stoffet ble satt på dopinglista». Den årlige oppdateringen 1.januar byr sjelden på omfattende endringer. Men, det er klart, hvis pilleboksene er mange blir det mye å holde styr på. «Jeg prøvde det, men det hadde ingen effekt.» Hvordan vet man sikkert om noe har en effekt, i en kropp der et uendelig antall variable påvirker prestasjonen? Jeg kjøper ikke bortforklaringene: «Jeg trengte medisinen», angivelig på grunn av en rimelig søkt diagnose som utøveren kanskje betalte både lege og advokat for å bekrefte. Utøvere har selvsagt lov til å motta behandling for sykdom, og kan søke om medisinsk fritak for å få lov til å bruke stoffer som står på dopinglista. Man kommer dog ikke så langt med å dikte opp diagnoser i etterkant av en positiv dopingprøve, og slik må det faktisk være hvis vi skal nærme oss en ren idrett.

Hvor langt bak doperne ligger WADA? Hvilke andre stoffer som foreløpig ikke står på dopinglista, er i utstrakt bruk internasjonalt? Troverdigheten til internasjonal toppidrett er så lav at ingen lenger blir overrasket over neste dopingsak. Var det bedre før? Var det verre før? Vi vet ikke sikkert. Vi vet bare at det er for dårlig nå, og ingen kan innerst inne tro på nullvisjonen for dopingbruk. Jeg tviholder på hypotesen om at omfanget av doping i en idrettsgren er proporsjonalt med graden av «fame & fortune» for grenen, og føler i så måte at jeg har valgt en ok idrett.

Meldonium har vært tilgjengelig uten resept i flere land i Øst-Europa. Reseptfritt betyr ikke effektfritt eller bivirkningsfritt. Medisiner er beregnet på syke mennesker, uavhengig av krav om resept. Paracetamol er reseptfritt i Norge, men likevel dødelig. Hva om paracetamol eller et annet reseptfritt legemiddel i Norge ble hevdet å være prestasjonsfremmende? Det stod ikke på dopinglista, og var lett tilgjengelig. Kanskje ville en rekke norske utøvere ha brukt det? Antagelig, for vi er ikke nødvendigvis så mye bedre enn alle andre. Men det er mulig vi hadde vært flinkere til å kaste pilleboksene den dagen stoffet ble satt på dopinglista, takket være et mer omfattende antidopingarbeid og bedre kommunikasjonsrutiner enn mange andre land.

Den dagen jeg ble skjelt ut på apoteket, mistet jeg trua. Hvis denne kjernekaren av en utøver jager marginer i gråsonen, hva gjør da andre jeg ser opp til? På det samme apoteket leverte jeg samme år ut til en norsk idrettslege preparater som i beste fall skulle brukes til forskning eller beredskap, men som i verste fall ble brukt til å hente marginer i gråsonen. Som ung farmasistudent hadde jeg ikke guts til å spørre. Jeg håper jeg ville ha fått et ærlig svar.

Til Forbundstinget 12.-13. mars er det kommet inn forslag fra Halden SK om endring av vinnertider i NM. Argumentene for lengre vinnertider på langdistanse er helt greie, og da jeg hørte om forslaget under NM i fjor var jeg enig. Nå ønsker jeg likevel at dagens vinnertider skal bli stående. Lengre vinnertider kan i verste fall gi lavere deltakerantall både på lang- og mellomdistanse, og etter selve forslaget i kursiv skal jeg prøve å begrunne hvorfor.

Sakspapirene punkt 8.3: «Halden SK mener at vinnertidene i NM bør samsvare med de angitte vinnertidene i et VM. Dette for at løperne som deltar i NM skal ha muligheten til å konkurrere under samme tidsrammer som på VM. Spesielt gjelder dette langdistansen for damer. Et poeng er også at vinnertidene i NM brukes som mal for vinnertider i andre løp. Det blir dermed få muligheter for løpere å forberede seg på de internasjonale betingelsene gjennom løp i Norge. En observasjon er også at den angitte vinnertiden for damer langdistanse er betydelig kortere i NOF sine regler enn i IOF sine regler. Dette til tross for at det ikke er angitt noen argumentasjon for hvorfor norske damer skal ha kortere vinnertid enn hva damer har internasjonalt.»

Forbundsstyret støtter forslaget, mener at myndighet for vedtaket ligger hos forbundsstyret, og foreslår at forslaget oversendes styret.

Slik er vinnertidene i dag:

Damer: NM 65 min / VM 70-80 min

Herrer: NM 90 min / VM 90-100 min

NM-uka i orientering er 4 konkurranser på 4 dager, med langdistansen dag 1. Tøft nok for de av oss som løper orientering på heltid. Umenneskelig for de fleste unge seniorer. Overgangen kan nok føles brutal fra et overkommelig NM-program i juniortida, der to og to årskull konkurrerer mot hverandre, og mange får både gode plasseringer og fortjent oppmerksomhet. Velkommen til seniorklassen: Her er det 20 årskull å konkurrere mot, og vi starter NM-uka med å ta knekken på dere. For de fleste unge seniorer bruker naturlig nok en god del mer enn stipulert vinnertid på langdistansen.

«Beina var som bly mot slutten av langdistansen og resten av uka. Ingenting å gi.» Dette skrev 22 år gamle Hausken i treningsdagboka etter NM i 1998. Hanne Staff vant langdistansen på 80 min. Jeg var storfornøyd med å bli nr 6 av 53 startende, men det tok 98 min og alle kreftene mine. Halve dameklassen brukte over 110 min. Det tok av ulike årsaker 4 år før jeg løp NM langdistanse neste gang.

Det er blitt stuerent å stå over enten lang- eller mellomdistanse under NM, for å skaffe seg en fordel til den ene av distansene og/eller stafetten. Slik var det ikke for 10 år siden. Ser vi bare starten på et problem tilsvarende det som ble mye omtalt under årets NM på ski, der utøvere på alle nivåer sto over distanser i hytt og pine? Statusen på NM daler fort dersom deltakelsen svekkes, uansett om det skjer i form av antall deltakere eller nivå hos de som stiller opp. Jeg synes det ville vært kjedelig hvis vi havnet der. Lengre vinnertider på langdistanse gir flere utøvere en gyldig grunn til å stå over denne.

«De som står over lang har uansett tapt, for lang er den gjeveste distansen.» Velkommen til 2016, sier jeg da. Vi har løpt mellomdistanse i over 30 år, og sprint i over 20. Det er ikke sikkert at utøvere født på 90- eller 00-tallet er enig i den påstanden. Det finnes så klart noen som er på grensa til enspora langdistanse-entusiasme der også, og jeg har absolutt ikke noe vondt å si om dem. Tvert imot håper jeg at disse fortsetter å snakke varmt om langdistansen, og jobber for å beholde den i både NM og VM.

Under NM er det spesielt gutta som kan spare mye krutt på å stå over langdistansen. Vinnertiden deres på 90 min er noe ganske annet enn våre 65 min. 104 min er drepen sammenlignet med 75 min, som var tidene for nr 10 i henholdsvis dame- og herreklassen under NM 2015. 22 damer brukte da kortere tid enn herrenes vinnertid. Men er det sikkert at det er damene som løper for kort? Kanskje det heller er herrene som skulle løpt hakket kortere, hvis målet var at flest mulig skulle gjennomføre hele NM-programmet?

Hva med VM-forberedelsene? Jeg vil gjerne løpe noen fulle langdistanser i perioden 2-12 uker før VM. Dette er aldri noe problem å få til. Norske VM-uttaksløp tror jeg pleier å ha lange nok vinnertider (2015: Damer 84 min, herrer 100 min). O-ringen tilbyr som regel full langdistanse 3 av 5 etapper, og i Sälen 2016 faktisk 4 av 5 etapper. NM arrangeres normalt i perioden 2-8 uker etter VM, og da spiller det liten rolle for meg hvor lange langdistanser jeg løper. Det er mye viktigere at flest mulig deltar på NM lang, og får opplevelser under NM-uka som gjør at de motiveres til å trene og satse videre. Så får man heller innarbeide at uttaksløp til VM/EM skal være like lange som VM/EM. Jeg kan forsåvidt ikke huske at for korte uttaksløp har vært noe problem, men her har jeg ikke tatt meg tid til å sjekke fakta utover 2015.

Har norske VM-løpere problemer med å stå langdistansen? Jeg drister meg til å svare nei. Lang har gjerne vært vår sterkeste individuelle distanse. Flere av de norske løperne som satser hardest på lang er seige som fy, og kunne kanskje heller tjent på enda lengre VM-løyper. Jeg er blant dem som liker å løpe langt, men vi har jo et NM ultralang hvor jeg får løpt fra meg i 120 min. Så jeg klager ikke.

Hva gjør andre nasjoner? Nokså mange arrangerer langdistanse en helg (eventuelt som en forkortet kvalifisering og lang finale over to dager), og mellomdistanse/stafett en annen helg. Vi har allerede fire NM-helger (NM sprint/sprintstafett, NM ultralang, NM lang/mellom kvalik/mellom finale/stafett og NM natt), og jeg synes mye taler for å beholde dagens NM-uke samlet. Men da tror jeg ikke vi bør øke vinnertidene på langdistanse.

Jeg har ikke skaffet meg stemmerett til Forbundstinget, men fikk lyst til å si min mening likevel nå i forkant. Det finnes nok flere der med bred erfaring og enda lengre historisk perspektiv enn meg, men jeg har likevel et håp om å bli hørt. Jeg har løpt NM langdistanse 15 ganger. Gi meg to forsøk til, så skal jeg prøve å sanke nok poeng til å passere det siste hinderet alias Hanne Staff på adelskalenderen. Uansett stipulert vinnertid…