Jeg kan fortsatt løpe, men trener klart mest alternativt nå. En økt jeg synes er veldig god er rulleski på Olympiatoppens stormølle. Der kan man trene enten på rulleski, rulleskøyter eller sykkel, og mølla brukes av mange både til teknikktrening, rolige økter, hardøkter og testing.

Det geniale med stormølla er at jeg kan gå diagonalgang i motbakke, hele økta. Nå som magemusklene har begynt å dele seg bør jeg ikke trene staking, og da er det vrient å gå på rulleski utendørs: Man må finne en himla lang og passe bratt motbakke. Dessuten trenger man hjelp til å komme seg ned igjen på annet vis enn å rulle ned selv, når man har under 3 uker igjen til termin.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

27 økter på rulleskimølla har jeg hatt siden 7.mars, fordelt på 16 langturer og 11 bakkeintervaller. Langturene var 90 min i starten, men etter hvert har jeg gått 120 min på disse. Jeg antar det tilsvarer minst 150 min på ski, for uten flater og utforbakker får beina ingen hvile. Bakkeintervallene har vært 6 x 9 min med 1 min pause, totalt 90 min med oppvarming og nedgåing. Unntaket var forrige mandag da jeg fikk lyst på en kongeøkt, og gikk 9 x 9 min slik at økta totalt ble 120 min.

Jeg går bakkeintervallene med samme stigning og fart nå som på første forsøk, 10.mars. Pulsen på øktene var enten stabil eller gikk litt nedover i perioden mars-mai, men nå i juni smyger den oppover igjen og er høyere enn i mars. På intervallene i går hadde jeg puls 162 på det høyeste, mot 155 i mars. Man får høyere puls av vektøkning, men jeg tipper vel at de ekstra kiloene mine kunne ha dratt pulsen mer opp. Jeg velger i alle fall å tro at mye og god trening har begrenset formsvikten en hel del. Dessuten er jeg kanskje blitt hakket bedre til å gå på rulleskimølle, og mer automatiserte bevegelser gir lavere puls.

Video fra siste draget på mandag, med 10,5% (6 grader) stigning: http://youtu.be/xtcmGx1qack

Hvorfor akkurat 6 x 9 minutter? Mandag 10.mars hadde jeg lyst til å teste intervaller på rulleskimølla, og samme dag skulle Anders sine disipler i Nydalen ha Viking-intervaller. De løp 6 x 10 min på snøstier på Vettakollen, det vil si med mye stigning. Jeg kopierte dem nesten, men valgte 6 x 9 min i stedet for 10. Med 1 min pause ble det så enkelt å se når jeg skulle starte og avslutte dragene via klokka på veggen. Jeg trenger 1 min pause for å rekke justering av stigning/fart i hver pause og drikking i annen hver – uten stress. Det går med en liter sportsdrikk per økt og svettes en god del mer, selv om jeg kjører viftene så hardt jeg tør uten at de blåser meg av mølla.

 

 

 

 

 

 

 

Kongeøkta 16.juni:

Oppvarming 20 min – 9 x 9 min med 1 min pause – 10 min nedgåing.

Endret stigning og fart på hvert drag, og varierte mellom disse:

8,7% (5 grader) – 9,2 km/t

10,5% (6 grader) – 8,4 km/t

12,3% (7 grader) – 7,8 km/t

Justerte stigning med 1 grad per drag slik at økta gikk som følger: 5-6-7-6-5-6-7-6-5 grader. Må innrømme det var litt deilig å gjøre unna den siste 7-graderen på tredje siste draget. Som Anders sa så kjekt en gang jeg var med ham på en litt for hard langtur på rulleskimølla: «Nå er det siste halvtimen, og da går det i utforbakke fra 8 til 6 til 4 graders stigning.» Yeah, right!

Jeg er med i løypeleggerteamet for neste års junior-VM på Rauland. Forrige uke hadde teamet løypeleggersamling der oppe, med både nasjonal og internasjonal kontrollør til stede.

De juniorene som kvalifiserer seg til Raulands-VM, har virkelig noe å se fram til. Fjellterreng synes jeg er noe av det morsomste å løpe i, og områdene som er valgt vil by på litt variasjon i løpet av uka. Parallelt med VM arrangeres Sørlandsgaloppen, og jeg kan trygt anbefale den blant neste års sommerløp.

Alt om junior-VM og Sørlandsgaloppen her: www.jwoc2015.org

Som løper hender det jeg blir skuffet over den jobben løypeleggeren har gjort, hvis jeg synes løypa ikke var så god som forventet ut fra terrengtypen. Nå sitter jeg på den andre siden av bordet, og burde sikkert skrevet om hvor lærerikt jeg synes det er å måtte se en sak fra flere sider.

Men siden jeg fortsatt er aktiv selv, kjennes det som at jeg har både rett og plikt til å gjøre hva jeg kan for å sette løperne i fokus, og bare løperne.

Jeg må innrømme at arbeidet ikke alltid går smertefritt, i og med at løypeleggerteamets ønsker enkelte ganger ikke godtas av IOF.

 

Det er ellers knappe 6 uker til termin. Formen er god, og jeg har vel egentlig ingen «gravid-plager» å rapportere om. Jeg avsluttet vårsesongen med 15-stafetten 11.mai, for etter den var det ingen spesielle løp jeg hadde blinket meg ut. Jeg ønsket dessuten fra da av å kunne trene med litt høyere intensitet de dagene jeg føler for det, i stedet for på bestemte dager hvor jeg er påmeldt til løp.

Sist fredag ble det en spontan bakkeintervall i deilige myrer på Rauland, og det var overraskende morsomt selv med en viss mage å dra på.